Lærerhverdag #10 - videoveiledning

Sånn i full fart før jul - mest fordi jeg lovet å legge det ut. Jeg har prøvd ut videoveiledning, dvs at jeg bruker et program (i mitt tilfelle Camtasia) til å "filme" det som skjer på skjermen mens jeg retter. I tillegg kan jeg lese ikk kommentarer. Målet er å komme så nær 1:1-veiledningen som mulig uten å bruke for mye tid på det.
På denne måten oppnår jeg følgende fordeler:
- elevene opplever muntlig tilbakemelding som mer personlig og engasjerende enn skriftlig
- det er letter å forklare hva jeg mener i en del tilfeller
- det går ofte raskere å si hva jeg mener - og blir mer presist
- jeg kan lettere vise tekstinterne sammenhenger ved å kunne scrolle opp og ned i teksten
- jeg kan fortsatt skrive kommentarer enten med tastaturet eller med styluspenn (har tablet-PC)
- elevene kan se gjennom i sitt eget tempo og kan hente fram kommentarene senere
- dette kan fint brukes i alle fag

Noen utfordringer:
- en må være ganske skjerpet når en går gjennom teksten (det har vist seg å være gunstig å gå raskt gjennom teksten først og notere noen stikkord for å bedre fremdriften i filmen)
- en må sitte et stille sted og rette - altså er det langt mindre fleksibelt enn vanlig retting
- det er en fordel å ha en tablet  (kostnad)

Eksempelet jeg har lagt ut under er relativt forseggjort, rett og slett fordi jeg ville prøve ut en del muligheter/effekter i Camtasia. De tar mye tid å legge til, men gjør produktet bedre. I det daglige tror jeg imidlertid det er urealistisk å legge til slikt. Jeg skal legge ut et annet eksempel senere som er uten fiksfakserier, men du klarer sikkert å se for deg omtrent hvordan det vil se ut.

Teksten i dette eksemplet er for øvrig brukt med elevens tillatelse.


Videoretting from Bjørn Helge Græsli on Vimeo.

Lærerhverdag #9 - sensur

Ok, dette har jeg blogget om før, men det bør gjentas. Jeg sitter om dagen og sensurerer eksamen, denne gang hovedmål. Såvidt jeg har forstått skal eksamen sikre en uhildet, rettferdig sluttvurdering av elevene. To eksterne sensorer skal vurdere elevene ut fra et felles sett med kriterier.
Dette systemet har ett stort, gapende hull: tekstene er anonymisert ved hjelp av kandidatnummer, men sensorene får vite hvilken skole besvarelsene kommer fra. Dette siste mener jeg er unødvendig og uheldig av en rekke årsaker, her illustrert ved st par scenarier som er langt fra urealistiske:
Scenario A: sensor har venner eller familie som elev eller lærer ved en skole han eller hun sensurerer for.
Scenario B: sensor har et anstrengt forhold til skolen han eller hun sensurerer, f.eks etter en oppsigelse.
Man kan selvsagt velge å stole på at sensorene er hevet over slikt, men det synes noe naivt. Til det har jeg hørt for mange pussige uttalelser om enkeltskoler og studieretninger.

Jeg tror det må være relativt ukontroversielt (om enn ubehagelig) å si at det er relativt sannsynlig at dette skjer. Og bare det at det kan skje er grunn god nok for å bli bekymret. Men heldigvis er det ganske lett å gjøre noe med. Ved å anonymisere også skolene slik at sensorene ikke vet hvor elevene hører til, vil dette ikke lenger være noe problem. Dette mener jeg bør på plass for å sikre elevene mest mulig rettferdig vurdering - det er mange nok feilkilder om vi ikke skal luke bort dem vi kan.

Så får det bli en annen diskusjon om eksamen i det hele tatt er gunstig for elevenes læring, eller om de økonomiske og menneskelige ressursene som går med i det temmelig omfattende eksamenssystemet, ikke kunne ha blitt brukt mer effektivt på andre måter.

Lærerhverdag #8 - nynorskheldag med nett

Heldagsprøven jeg skrev om her ble avviklet i dag. Kort oppsummert fikk elevene ti oppgaver i grammatikk, laget med testverktøyet i ItsLearning. I tillegg var det en kortsvarsoppgave på ca. 200 ord der de skulle vurdere egne ferdigheter i nynorsk. Elevene fikk bruke absolutt alle hjelpemidler og kunne chatte med hverandre og utenforstående. De fikk også bruke så mange forsøk de ville og kunne slik gjøre oppgavene på nytt til de var fornøyde. Hver oppgave ga 100 poeng. De ti grammatikkoppgavene var selvrettende, mens jeg manuelt leste og ga poeng til korttekstene. Resultat:
- intenst arbeid med ordbøker (både fysisk og digital)
- samarbeid og diskusjon via chat
- nesten alle gjorde flere forsøk og fikk dermed bøyningsmønstre inn i fingrene/hodet
- reflekterte og innsiktsfulle egenvurderinger skrevet med god nynorsk
- brukte sosiale medier til noe faglig (samtale/diskusjon om grammatikk, finne svar)
- positive tilbakemeldinger:

• de opplevde mestring
• de følte at de lærte mye av heldagsprøven
• de ble roligere av å slippe karakterpresset
• de følte at de fikk vist hva de kunne
• god repretisjon av ting de har jobbet med før
• åpent nett gjorde at flere kunne få hjelp og lære på sin måte

- småtrøblete gjennomføring teknisk med Test 2.0 i ItsLearning. De visuelt baserte oppgavetypene fungerer ikke godt nok - bl.a. er det dumt at det ikke er mulig å fjerne klikkpunkter etter at de er satt.
- det tar lang tid å lage en god test som har de nødvendige innstillingen satt rett, men den kan gjenbrukes
- rettingen går som en lek

Alt i alt føler jeg at dette var en meget velfungerende løsning, men som likevel har forbedrings- og utviklingspotensial. Jeg ser for meg mange mulige tilleggskomponenter som kan øke verdien for elevene og meg. Men det får bli en annen gang. 

Lærerhverdag #7 - vurdering med nettilgang

Inspirert av det danske forsøket med eksamen med full nettilgang og mitt eget ønske om å gi elevene så gode muligheter som mulig for å vise hva de kan, prøvde jeg å lage en heldagsprøve i hovedmål der elevene fikk tilgang til internett, men med beskjed om at kommunikasjon ikke er tillatt (for det er fortsatt en individuell prøve - full tilgang til alt er mulig å se for seg, men innebærer en rekke prinsippielle spørsmål som jeg ikke har gode nok svar på). Sanksjonen hvis det blir oppdaget at de bruker verktøy for kommunikasjon var bortvisning fra prøven og anmerkninger - lite å trakte etter, med andre ord, men ettersom vi fortsatt er i læringsfasen med undervegsvurdering var det liten grunn til å gjøre det. Såvidt jeg kunne se var det heller ingen som utnyttet denne muligheten.

MrJava CC: BY-NC-SA

Fordelene med å legge opp prøvesituasjonen på denne måten er mange, men det er selvsagt også reelle og potensielle utfordringer som det er interessant å reflektere over (og samle seg erfaringer om). Dette er også relevant for muligheten for å kjøre skriftlige eksamener etter samme prinsipp.

En gjennomgang av alle reelle og potensielle fordeler og utfordringer ved å ha slike hjelpemidler kan  jeg tenke meg å komme tilbake til en annen gang. Her vil jeg bare kort skissere gjennomgøringen og de mest relevante fordelene og utfordringene.

Oppgavene laget jeg i Google Sites (vi bruker Google Apps på skolen) og kan sees her for interesserte. Besvarelsene ble levert i ItsLearning. Tilbakemeldingene undervegs og i etterkant var overveiende positive. Elevene opplevde det som befriende å stå fritt til å finne og bruke kilder de kjente fra før og/eller passet deres argumentasjon. Det er også enklere og raskere å bruke sitat, referanser og bilder i teksten.

For min del var det befriende og krevende på samme tid å forholde seg til denne oppgaveformen. Befriende fordi jeg kunne stille andre typer spørsmål og (selv om jeg ikke utnyttet dette fullt ut denne gangen) involvere flere sjangre, inkludert sammensatte tekster. Reklamer, musikkvideoer, kortfilmer, tidslinjer, visualiseringer, videoer av forsøk, kart og diverse annet interaktivt innhold blir plutselig tilgjengelig både for lærer og elever. Krevende fordi jeg må designe oppgaver som lar elevene vise ulike kompetanser og som ikke gjør det mulig og/eller attraktivt å kopiere eller benytte ulovlige hjelpemidler.

Jeg har stor tro på at dette er en farbar veg å gå som en av flere mulige vurderingsformer. Hver vurderingssituasjon har sitt særpreg og egner seg for vurdering av ulike ferdigheter og kompetanser. Denne er skolebasert og gjør derfor muligheten for innblanding fra foreldre og andre mindre. Samtidig åpner den for mulighetene nevnt over. Spørsmålet om juks er der selvsagt, men vil i stor grad vær ubetydelig i undervegsvurdering. Det vil også hjelpe at vi understreker at all undervegsvurdering handler om øving, mestring og å skaffe grunnlag for videre målsetting og arbeid. Jeg tar selvsagt høyde for forskjeller mellom fag, selv om jeg i min relative uvitenhet tror det kan være mulig å benytte flere og åpnere vurderingsformer i de fleste fag.

Jeg tror vi har kommet et stykke når:
- elevene ikke opplever det som stressende med vurdering
- elevene opplever mange ulike vurderingsformer
- elevene opplever at vurderingsformene ligner arbeidsformene som i sin tur ligner arbeidsformer i livet ellers
- elevene kan vise kompetanse også i ferdigheter og metoder, ikke bare faginnhold

Lærerhverdag #6 - forventninger

Bilde: D'Arcy Norman - CC - BY

Hvilke forventninger har vi til elevene? Og har vi de samme forventningene til alle elevene? Forskning (Rosenthal, R., & Jacobs, L. (1968). Pygmalion in the classroom. (som jeg snublet over via Twitter)) og (må jeg vel ærlig innrømme) egen erfaring viser at vi som lærere danner oss ulike forventninger til elevenes faglige prestasjoner og så forholder oss til elevene basert på disse forventningene. Dette skjer nok både bevisst og ubevisst, og jeg mistenker at vi lager oss slike forventnigner selv om vi prøver å unngå det. Forskning fra Harvard viser at vi ubevisst kategoriserer mennesker ved førsteinntrykk raskere enn hjerne er i stand til å innhente og vurdere relevante data:

Though snap judgments get no respect, they are not so much a bad habit as a fact of life. Our first impressions register far too quickly for any nuanced weighing of data: “Within less than a second, using facial features, people make what are called ‘spontaneous trait inferences,’” says Amy Cuddy. (http://harvardmagazine.com/2010/11/the-psyche-on-automatic)

Jeg tror altså dette er tilfelle også i forholdet mellom lærere og elever. Vi gjør oss opp meninger om elevenes ulike evner og muligheter både ubevisst og over tid ut fra observasjon. På mange måter er det jo til og med noe vi etterstreber - å finne frem til en enkeltes nivå og tilpasse undervisningen deretter.

Problemet er jo at forventninger om ulike presatsjoner manifester seg i ord og ikke minst handling. Robert J. Marzano mener at

Students quickly recognize this differential treatment and begin to act in accordance with the expectations that the treatment implies. (Educational Leadership)

Denne ulike behandlingen manifesterer seg i tonefall, ordbruk, kroppsspråk og dette er vi neppe klar over. Selvfølgelig klarer vi ikke å stenge ute det faktum at vi på pauserommet fem minutter før undervisningsøkta har snakket med kollegaer om hvor vanskelig eller lite engasjert en elev er. Så profesjonelle tror jeg ikke noen klarer å være. Geir Maribu er inne på noe av det samme når han sprø seg om ikke relasjonen mellom elev og lærer i elevstyrt undervisning påvirker lærerens vurdering av elevene.

Så hvis vi tar for gitt at våre forventninger til elevene påvirker hvordan de presterer og vi er villige til å innrømme at vi ikke har full kontroll over signalene vi sender til elevene, kan det hende at vi må erkjenne at det er grunnlag for å reflektere over hvordan vi møter elevene i klasserommet. Marzano peker på fire viktige skritt på vegen til å stille høye forventnigner til alle elever:
1. Identifiser elevene du har lavere forventninger til.
2. Identifiser eventuelle likheter mellom disse elevene (har de felles karakteristika som gjør at du oppfatter at de har lavere potensial; kjønn, sosial bakgrunn, klær, språkbruk osv)
3. Identifiser hvordan du møter disse elevene
4. Endre adferd slik at alle møtes likt og opplever høye forventninger

Jeg er ikke sikker på at vi skal sette alle lærere på et slikt firepunkts kurs, men jeg tror vi alle kan gjøre lurt i å ta en ærlig runde med oss selv for å reflektere over om vi kanskje ikke alltid signaliserer høye forventninger til alle elevene våre. Kanskje skal vi sette opp et videokamera i en time eller to for å studere oss selv - eller invitere inn en kollega for å observere. Eller kanskje vi skal spørre elevene selv. Vi ber dem evaluere seg selv, klassemiljøet, læringssituasjonen og kanskje også vår undervisning. Men spør vi dem de viktige spørsmålene?
- føler du deg sett? opplever du at jeg har tro på deg? synes du at du får vist hva du kan? hvilke tanker tror du jeg gjør meg om deg? Kanskje de interessante svarene kommer da?

Lærerhverdag #5 - vurdering av innsats?

Søndag formiddag gikk med til å diskutere vurdering på Twitter. Ikkeno' merkelig med den setningen. Utgangspunktet var en artikkel i Aftenposten der det ble problematisert at innsats ikke teller med i vurderingen i fag og at det fører til at "det eneste som betyr noe, er formaliserte tester og prøver". Kirsti Slettevoll korrigerte betimelig dette på Twitter: "Det er kompetansemålene som er grunnlag for karaktersetting". Dette er viktig, for det at innsasts i seg selv ikke teller i sluttvurderingen betyr ikke av prøver og tester er alt som betyr noe. Det er fullt mulig å legge opp til vurderingssituasjoner som krever jevn innsats av elevene; mappevurdering, logg, prosjekter osv.

Bilde: Yish CC-BY-NC-SA

Henning Fjørtoft ilte til og kom med betimelige poengteringer: "Alle gyldige bevisformer for kompetanse teller, men antall håndsopprekninger/svar osv. er ikke gyldig bevis for kompetanse" og "Viktig at #vurdering skjer på mange måter, ikke bare prøver pga validitet i vurderingen". Altså: innsats i seg selv (om det enn kan være både ønskelig, hyggelig og positivt) er ikke noe mål på faglig kompetanse. Du kan være en røver i matte uten å rekke opp hånda en eneste gang. Er man da en dårligere eller dårligere matematiker enn en med middels evner og stor innsats? Skal den aktive 4-eren og den inaktive 6-eren møtes på samme karakter?

Det store spørsmålet er hva innsats egentlig er et mål på. Trynefaktor? Motivasjon? Personlighet? Læringsstil? Vilje? Og ikke minst: hvordan vi måler det? Hva slags innsats er synlig? Hva slags innsats legger læreren merke til? Hvordan skiller vi aktiv deltakelse fra markeringsbehov? (Edit: Jeg ser i etterkant at Henning Lund skriver godt om dette på bloggen sin). Faktum er at Kunnskapsløftet setter et vanntett skott mellom innsats målt etter uklare kriterier og fagkarakteren. Dårlig innsats skal gi utslag på karakteren i orden og adferd i form av anmerkninger for manglende deltakelse i timene, manglende innleveringer osv.

Diskusjonen under Aftenpostens artikkel viser at dette spørsmålet er egnet til å lokke fram mye rart fra både nåtidige og tidligere lærere og elever. Den avslører misforståelser, motvilje, dårlig praksis og feiltolkinger. Kulturjournalist Joachim Lund i Aftenposten går så langt som å si at fjerningen av innsats som komponent i vurderingen er "å rendyrke en brutal vinnerkultur". Han ønsker seg lærere som "verdsetter hederlig innsats, gode holdninger, real oppførsel og fellesskapstenkning". Men er det virkelig vurderingen av innsats som har ivaretatt dette?

Her er mitt problem:
- hvis frykten for dårlig karakter er årsaken til innsats i form av håndsopprekning og lekselesing - hva slags læring er det?
- hvis vi må holde fagkarakteren som gissel for å skape (tilsynelatende) faglig engasjement - hva sier det om undervisningen?
- hvis elevene får sitte på FaceTube hele timene - hva sier det om klasseledelsen?
- hvis elevene kan lese seg opp til prøven kvelden før og likevel gjøre det bra - hva sier det om oppgavene?

Hvis man mener at innsats/motivasjon osv er viktige faktorer å få kartlagt, må man komme på banen med tydelige krav og kriterier. En mulig løsning er å innføre en egen vurdering i dette på tvers av fagene (som orden/oppførsel) der alle faglærerne kommer med sin vurdering - da slipper man mye av trynefaktor-problematikken, samtidig som en får synliggjort arbeidsinnsats.
Men det viktigste er likevel følgende:
- å skape læringssituasjoner som gjør det interessant og attraktivt å følge med og bidra
- å lage vurderingssituasjoner som krever aktiv deltakelse og faglig innsats over tid for å vise kompetanse
- å lage vurderingssituasjoner som krever refleksjon og vurderingsevne, ikke bare gjengivelse av fakta

Det vi ønsker oss er elever med ekte engasjement som involverer seg aktivt i egen læringsprosess ut fra vitebegjærlighet. Som Leif er jeg ikke flink nok til å lage rammer for at alle elevene skal komme dit. Men jeg tror ikke gjeninnføringen av et ullent innsats-begrep er vegen å gå. Det er derimot hardt arbeid for å involvere elevene, gi dem reell innflytelse innenfor tydelige rammer og å hjelpe dem å gjøre læringen relevant for seg selv.

Lærerhverdag #4 - å gjøre stas på elevene

I dag arrangerte jeg og en kollega kortfilmfestival i en dobbeltøkt før lunsj som avslutning på kortfilm-prosjektet vi har hatt gående de siste ukene. Vi tok på oss finstasen og tok imot elevene i auditoriet med Mozell i stettglass, musikk og dempet belysning. I tillegg inviterte vi andre skuelystne til å være sammen med oss. Deretter ønsket vi velkommen "Oscers-style" før vi viste filmene en etter en, med en kort (positiv) uttalelse fra juyen mellom hver film. Til slutt organiserte vi en enkel avstemming for å dele ut publikumsprisen og delte ut pris for beste adaptasjon og juryens ærespris - den gyldne nynorskordliste :-)

Det var stor stemning og jeg tror alle syntes det var stas at vi gjorde litt ut av visningen av filmene. I alle fall hadde alle gjort veldig godt arbeid. Flere av filmene holdt svært høy kvalitet og alle var forseggjorte og interessante. Som vanlig var det lyden de fleste hadde slitt mest med å få klar nok, men både virkemiddelbruk, skuespill og filming vare virkelig en fryd for norsklærerøyet.

Alt i alt ble det en veldig hyggelig seanse - med svært enkle midler. Jeg tror elevene setter stor pris på at vi gjør stas på dem og viser i handling at vi setter pris på at de gjør godt arbeid. I alle fall gjør ikke jeg det ofte nok. Det er en form for undervegsvurdering det også - og kanskje en som når bedre inn enn alskens forseggjorte framovermeldinger.

Så spørsmålet er: hvordan kan vi vise dette med enkle grep i skolehverdagen? Forslag?

Lærerhverdag #3 - karakterløs læring

Dette året prøver jeg ut en (for meg) svær annerledes måte å strukturere læringen på. Vi baserer oss nesten utelukkende på elevdrevet læring, metarefleksjon og egenvurdering. Vi holder på med gruppearbeid med fritt valg av metode (men avklart mål), rollespill, diskusjoner, dramatisering og bruk av digitale verktøy. Elevene får kun veiledning og fremovermeldinger, og karakterene får de stor innflytelse på selv - de må de begrunne selv ut fra omforente kriterier og kjennetegn, samt veiledning og undervegsvurdering. Læringen er i størst mulig grad prosessbasert og målstyrt. Full tilgang på alle hjelpemidler er en selvfølge. Opplegget handler (tror jeg) lite om meg og mye om ansvar og meningsfulle/utfordrende oppgaver. Vi bruker tid på og gjør stas på læringsproduktene og bruker tid på felles og individuell refleksjon over læringsutbyttet.
Jeg har opplevd dette som svært spennende og lærerikt. Læringsøktene er mer inspirerende og jeg har hatt inntrykk av at elevene også har gått til verket med større glede enn før. Det var derfor med glede jeg kunne lese dette ut av evalueringen de ga:

Vi lærer når ting blir lagt fram på en spennende og interressant måte, og vi må tenke litt nytt om ting. Det er også viktig å forstå hvorfor vi lærer det vi lærer, slik at det ikke føles meningsløst. 

Vi diskuterer og snakker mye om forskjellige temaer, enn at vi har mange prøver hvor vi pugger og glemmer. Vi får komme med innspill og våre meninger


Vi får mer innblikk i sakene uten å åpne læreboka. Dette er ganske utrolig.

Vi har ikke åpnet boka, men lært mer enn vanlig

Slike tilbakemeldinger gjør meg lykkelig, glad og stolt - ikke på egne, men på elevenes vegner. Dette er ikke en evaluering av meg, men av dem selv og deres læring.

Lærerhverdag #2 - lekser

I ulike sammenhenger har jeg det siste året blitt utfordret på å tenke gjennom mitt forhold til lekser. Resultatet er at jeg så å si ikke bruker lekser i vanlig forstand lenger. Muligens er det ettergivenhet, men jeg vil likevel hevde at det er gode grunner til å revurdere lekser (i alle fall i mine fag). Jeg opplever at det er relativt få elever som får et utbytte av lekselesing som står i forhold til tiden de har brukt (unntatt de som ikke gjør lekser, da). Det kan være flere grunner til dette: leksene er gitt litt tilfeldig, elevene har for dårlig studieteknikk, leksene oppleves lite motiverende, elevene prioriterer dem ned (til fordel for f.eks. større prøver) eller at leksene ikke forklares godt nok. Jeg mener at eventuelle lekser bør møte tre kriterier:
a) de bør være motiverende
b) de bør utvide læringssituasjonen i klasserommet
c) de bør utnytte muligheter vi ikke har i klasserommet

a) kan løses ved å gi elevene mulighet til selv å velge hvordan de vil nå målet med arbeidet.
b) leksene bør motivere for og forberede til neste undervisningsøkt, samt sette i gang tanker om formålet med leæringsarbeidet. En mulighet er å spille inn en kort videosekvens eller se en youtube-film - dette tar kort tid, men kan være svært effektivt.
c) oppgavene bør utnytte de uformelle læringsarenaene de tar del i utenfor skolen og/eller legge til rette for selvstendig arbeid med kilder eller innsamling av opplysninger.

Hvordan bruker du lekser? Hva fungerer godt? Er det forskjeller mellom fag? Er kriteriene mine urealistiske?

Lærerhverdag #1 - tekstoppfølging

CC-lisensiert av Mr Tea.

Når vi jobber med lengre tekster, ber jeg elevene opprette dokumenter i Google docs som de deler med megog gir meg redigeringsrettigheter i. Med 60 elever i innspurten av arbeid med fordypningsoppgaver og fagtekster, er det godt å registrere at dette fungerer godt. Elevene gir uttrykk for at de opplever å få god veiledning og jeg synes det er høyst overkommelig og ikke minst meningsfullt å følge opp tekstene deres på denne måten. Jeg kan lese og kommentere tekster på forespørsel, følge opp individuelt tekstarbeid og ikke minst få et inntrykk av hvordan elevene arbeider med tekst. Jeg kan også føre samtaler med elevene direkte i tekstene. Veiledningen blir dokumentert i historikken. Så langt har jeg ikke funnet bedre måter å jobbe med tekst på. Den muliggjør tett oppfølging, dialog og tekstbasert veiledning.

Bloggserien #lærerhverdag

Etter å ha studert blogghistorikken min, har jeg innsett at jeg ikke er helt fornøyd med få og lange innlegg. Dette vil jeg gjøre noe med. Derfor har jeg tenkt å begynne et prosjekt daglige _korte_ innlegg om tema som på twitter ville fått hashtaggen #lærerhverdag. Jeg vil skrive om
- undervisningsopplegg (mislykkede og vellykkede)
- planlegging (kortsiktig og langsiktig)
- lekser (hvorfor og hvorfor ikke)
- klasseledelse (god og dårlig)
- bruk av teknologi (når og hvorfor)
- utfordringer (og forhåpentligvis løsninger)
- vurdering (undervegs og slutt)
- eksamen og sensur (oppgaver og gjennomføring)
- tidsbruk (effektiv og frustrerende)
- individuell tilpasning (suksess og fiasko)
- tverrfaglig samarbeid (hvordan og hvordan ikke)
- motivasjon (min egen og elevenes)
- læreplan (generell og spesiell)
- læringsplattform og administrasjonssystem (muligheter og irritasjonsmomenter)
- PLN og kollegaveiledning (utvikling og ressurser)
- lærerutdanning/PPU (utfordringer og muligheter)
- og sikkert litt annet.

Målet er å reflektere jevnlig over alle de tingene som til sammen utgjør lærergjerningen - mye for min egen del, men forhåpentligvis kan andre få noe ut av det også - en idè til undervisningen, trøst i at andre deler en frustrasjon - eller noe annet.

Mål:
- refleksjon
- deling
- ca 100 ord
- daglig (hverdager :-)
- nytteverdi

Håper du vil lese innimellom!

Skolen i digital utvikling 2010

Jeg var på skolelederkonferansen SDU på Lillestrøm 11.-12. november. Her er konferansen oppsummert i ti punkter; først en kortversjon for de utålmodige, så en lengre for dem som vil ha mer :-)

1. Det er fortsatt stor avstand mellom ambisjoner og realiteter til tross for (stadig felre) hederlige unntak. Signalene fra entralt hold er imidlertid sprikende.
2. Eksamen drar en annen vei enn læreplanen. Vurderingspraksisen må endres før vi vil se store forandringer i klasserommene, men det virker ikke som det er sannsynlig på mange år.
3. Vi må bli mer bevisste på hva teknologien skal gjøre for oss - og hva vi heller skal gjøre.
4. Mer IKT (både på skolen og i samfunnet) gjør personvern til et viktig spørsmål som skolen må være bevisst på og bevisstgjøre om.
5. Tydelige ledelse (i alle ledd) er avgjørende for at endring skal skje.
6. IKT-bruken må (i større grad?) være faglig forankret. Da er personlige og kollektive læringsnettverk avgjørende, slik at skolene blir lærende organisasjoner.
7. Digitale læringsformer kan utvide klasserommet og læringssituasjonene. 
8. Elevene må i større grad føle at skolen er relevant for at den skal fortsette å være et relevant sted for læring.
9. Konferansen om skolens digitale utvikling var ikke overraskende, men beklagelig lite digital. Presentasjonene var ofte preget av envegskommunikasjon og overfylte slides. Stikkontaktdekningen var på ca. 1% og det var først på dag 2 at det ble oppfordret til å følge twitterstrømmen (#sdu10) og livereferatet.
10. Det sosiale var som alltid bra. Tweetup, uformelle samtaler og erfaringsutveksling IRL er verdifullt!

----

1. Det er ambisjoner og visjoner fra sentralt hold og (deler av) forskerstanden om å skape en skole der nye læringsformer har en sentral plass. Det er bra. Samtidig er det stor avstand fra ambisjoner og visjoner til gjennomsnittsklasserommet og gjennomsnittsskolen. Det er lang veg fram til jevnt over tilstrekkelig høy IKT-kompetanse og ikke minst utstyrsnivå til at ambisjonene kan bli en klasseromsrealitet. Dette har flere årsaker:
- mange har en grunnleggende skepsis til om utstrakt bruk av IKT i skolen er positivt. Av disse vil nok mange aldri komme over den.
- en del skoler (barneskole/ungd.skoler) har så begrenset med utstyr og infrastruktur at en gjennomført IKT-nær pedagogikk virker langt unna. Konkret eksempel: min sønns skole hadde inntil i høst ingen bærbare PCer, ikke trådløst nettverk og et mindretall (dårlige) stasjonære PCer.
- Dårlig pedagogikk/metodikk + teknologi = minst like dårlig ped/met (sliter man med/blåser man i  å få elevenes oppmerksomhet, blir ikke det bedre av PCer.

2. Kontrasten mellom dansk og norsk tilnærming til eksamen var slående og nedslående. Som man roper på eksamen, får man svar. "Eksamen skal speile læringen" sa Steen Jessen. Per i dag fremstår ikke norsk eksamen som noen ubetinget suksess:
- mangelen på retningslinjer om gjennomføring fra Utdanningsdirektoratet gjør at tilgangen på hjelpemidler og andre rammebetingelser varierer en god del
- muligheten for juks/utilbørlig bruk av hjelpemidler er i høyeste grad til stede i dag også
- ulike elementer ved sensur gjør at den ikke fremstår som så pålitelig, at en annen eksamensform blir et uheldig eksperiment i forhold


I samtalesesjonen i etterkant var det heldigvis noen som pekte på elefanten i rommet - må vi ha en felles, sentralgitt eksamen i det hele tatt? Hvilken funksjon har den? Skal den teste elevene eller kontrollere lærerne? Med tanke på omkostningene ved gjennomføringen, er det i det minste interessant å spørre hva annet man kunne fått for disse pengene.



3. George Siemens (@gsiemens) pekte betimelig på at vi må tenke nøye gjennom hva teknologi gjør bedre enn mennesker og hva mennesker gjør bedre enn teknologi for å utnytte teknologien på en best mulig måte. Teknologiens rolle bør være å bryte ned barrierer (åpne klasserommene mot lokalsamfunn/verden) - dermed bør vi ikke bruke energien vår på å sette opp stengsler. For å nå fram må vi bruke andre strategier, eller fornye eksisterende strategier.


4. Bjørn Erik Thon henledet oppmerksomheten mot en rekke viktige personvernsproblemstillinger. Det er viktig for lærere å være bevisst på slike spørsmål og drøfte dem med elevene.


5. Ove Erstad var tydelig på at vurderingssysteme er en svært sentral faktor når fremtidens skole skal utformes. Han gikk langt i å antyde at mappevurdering kunne være et godt alternativ til tradisjonell testing, blant annet fordi det gir et helhetlig bilde av elevens kompetanse innen ulike kompetanser. Det at noe er krevende å vurdere (kreativitet) betyr ikke at vi ikke skal gjøre det. Han stilte spørsmålet om det er tilstrekkelig tid til innovasjon og om skolene klarer å holde endringstrykket oppe når nasjonale satsinger fases ut. Tydelig ledelse er avgjørende for at nødvendige endringer skal skje. Jeg antar at dette også bør gjelde ledelsen sentralt (dept/udir), ikke bare lokalt (skoleeier/rektor).



6. Krumsvik snakket om klasseledelse i digitaliserte klasserom og pekte særlig på digitale skiller både blant elever, blant lærerne og mellom lærere og elever. Mange lærere opplever at egen digital kompetanse er dårlig, noe som kan føre til usikker klasseledelse. Sentralt: elevinvolvering, god planlegging, god infrastruktur, tydelige mål. Konklusjonene hans var:
- Klasselsedelse og digital kompetanse viktig
- Avklare forventninger (om IKT-bruk)
- God planlegging i alle faser. 
- Legge vekt på en faglig IKT-bruk. 
- En lærende organisasjon.
Dette var kanskje det nyttigste foredraget, med bredt fokus, tydelige, forskningsbaserte anbefalinger og relativt praksisnær forankring.


7. Arne Olav Nygard gjentok sin kritikk av dagens eksamenssystem som han mener er anakronistisk og lite virkelighetsnært.


8. Ole Petter Nyhaug (@fremsikt) gjentok budskapet at nye teknologier og oppvekstrammer gjør at skolen må endre seg for å oppleves som relevant. Ved å forstå elevene (særlig de "vanskelige") bedre, kan vi nå ut til dem på en bedre måte. Skolen må benytte seg av deres kompetanse og ta deres verden på alvor. Selv om jeg tror han overvurderer gjennomsntittselevens digitale kompetanse, har han absolutt han har et poeng i at skolen kan og bør bli bedre til å forstå at verden har endret seg.


9. Konferansen om skolens digitale utvikling var ikke overraskende, men beklagelig lite digital. Presentasjonene var ofte preget av envegskommunikasjon og overfylte slides. Stikkontaktdekningen var på ca. 1% og det var først på dag 2 at det ble oppfordret til å følge twitterstrømmen (#sdu10) og livereferatet.
Det er litt beklemmende at budskapet (nye læringsformer og evaluering) i så liten grad ble fulgt opp i praksis (nevnte presentasjonsform + evaluering på papir). Det er sikkert gode grunner til at det ble slik det ble, men en blir litt ... forundret.

10. Det sosiale var som alltid bra. Tweetup, uformelle samtaler og erfaringsutveksling IRL er verdifullt! Det blir trolig flere positive resultater av dette fremover.

Heldagsprøve i sidemål med test 2.0 i ItsLearning

På vg1 norsk har vi i år valgt å ha bare en heldagsprøve. Dels for å redusere rettebelastningen i norsk, dels fordi det virker lite hensiktsmessig med eksamenstrening så lenge før eksamen.
Heldagsprøven i sidemål (hos oss nynorsk) har jeg tenkt å lage i ItsLearning sitt testverktøy. Målet med heldagsprøven er todelt:
a) å jobbe videre med repetisjon og innlæring av sentral og (for bokmålsbrukere) problematisk grammatikk.
b) å gi elevene en opplevelse av læring og mestring
c) at elevene skal få umiddelbar tilbakemelding
d) at "sidemålsheldag" ikke skal oppleves som et ork (for mange er det årets verste dag)

Testverktøyet i ItsLearning har mange oppgavetyper som egner seg godt. Jeg lager 6 oppgaver + en kortsvarsoppgave.

I oppgaven klikkpunkt legger jeg inn et bilde av en tekst der elevene skal identifisere steder i teksten der det er skrevet feil og klikke på dem.
Fyll ut blank egner seg godt for å legge inn ulike bøyingsoppgaver
Flervalgsoppgaven passer til å finne tilsvarende ord på den andre målformen.
Flere svar kan brukes til å finne alternative tillatte måter å uttrykke des samme på.
En annen oppgave er at elevene skal velge rett grammatisk regel ved å studere et sett med data (f.eks ulike bøyinger av substantiv).


For slike oppgaver legger jeg inn at en viss svarprosent må oppnås og gir et ubegrenset antall forsøk. Målet er å få elevene til å perfeksjonere, slå opp, sjekke og finne rett svar. I kortsvarsoppgaven til slutt skal elevene skrive fritt om et gitt tema, eller basert på en tekst, for eksempel denne eller denne, men begrenset oppad til 400 ord.

Karakteren setter elevene selv basert på kriterier vi blir enige om på forhånd.

Kortfilm

I norsk Vg1 har jeg og en kollega slått sammen klassene for å gjennomføre et kortfilmprosjekt. Vi bruker en fagdag (6x40 min) og to dobbelttimer (80min) på prosjektet. Elevene danner ti grupper á seks-sju. Vi har valgt ut fem korte tekster som skal være utgangspunktet for en adaptasjon. Gruppene får utdelt et ark med mål og kjennetegn på gode produkter og skal lage en kortfilm av god kvalitet på 3-5 minutter. I tillegg skal de skrive et kort refleksjonsnotat i etterkant der de vurderer prosess og produkt.

Prosjektet avsluttes med en kortfilmfestifval med visning av filmene og utdeling av priser (juryens ærespris, beste adaptrasjon og publikumsprisen).

Innsatsen har vært upåklagelig, og det var inspirerende å overhøre nærlesingen i gruppene. Elevene er godt fornøyd med prosjektet, og vi få både arbeidet med tekster, sammensatte tekster, adaptasjon og elevene får jobbe på tvers av klassene.

Hvis noen ønsker flere detaljer, er det bare å ta kontakt.

Tettere på

Utgangspunkt: 

Vg1 norsk. Standard norskundervisning, lesing, skriving tolking osv, ispedd litt blogging, sammensatte tekster og enkelte andre ting. Erfaring: mye tid (15-30 timer pr. innlevering) går til retting og skriftlig veiledning som de færreste av elevene har synlig nytte av når de får den tilbake etter +/- tre uker. Lite rom for tilrettelegging for den enkelte, for lite tid til reell oppfølging.

Nytt opplegg:

Jeg "slutter å rette". Isteden har elevene en stor innlevering i 1. termin, fagtekst om selvvalgt tema med klare kriterier og prosessorientert skriveprosess. Tekstene skrives i google docs og de legger til meg som samarbeidspartner med skrivetilgang. Elevene får kontinuerlig veiledning (når de er motivert) og jeg kan gi oppgaver knyttet til skrivingen som er individuelt tilpasset den enkelte. Jeg kan til og med følge med mens de skriver for å observere og hjelpe til i skriveprosessen, om de skulle ønske det. Elevene gir også veiledning til hverandre. Sluttproduktet blir såpass godt at elevene kan være stolt av det. Karakteren settes av eleven selv ut ifra gitte kriterier, min veiledning og kommentar og elevenes egne oppfatning av prosessen og produktet. Tiden som frigjøres ved at jeg ikke retter 2-3 tekster i terminen kan heller brukes på slik oppfølging.
I tillegg har vi en heldagsprøve i den andre målformen, i en annen sjanger, og elevene blogger med ujevne mellomrom for å få skrivetrening.
Ved terminoppgjøret setter elevene selv karakteren ut fra veiledning, framovermeldinger, samtaler og egen vurderinger av måloppnåelse, og må begrunne den.

Fordeler:
- reell elevinvolvering og ansvarliggjøring
- "real-time" veiledning
- elevene får hjelp når de trenger det (ulikt for ulike elever)
- mer umiddelbare framovermeldinger
- perfeksjonering av en (viktig) sjanger
- mestringsfølelse
- mer kvalitet i produktet (istedenfor mange "siste liten"-produkter)
- jeg komemr tettere på elevene i skrivesituasjonen
- mer tilfredsstillende tidsbruk
- reell og relevant bruk av IKT til noe produktivt
- mindre tid går med til for- og etterarbeid

Ulemper:
- mindre vurderingsgrunnlag (?)
- mindre skrivetrening i klassiske sjangre
- mer slitsomme timer for meg (mye veiledning, samtaler, konsentrerte foredrag (maks 15 minutter))
- krever aktiv oppfølging av elevtekstene, en får ikke inn "en bunke"

Bilde: Questions & Answers av Lars Kristian Flem CC-BY-NC

Veiledning

Som første del av tettere på-veiledningen min på vg3 norsk, har jeg nå gjennomført samtaler med samtilge mens resten av klassen har lest Gjengangere. Elevene tok utgangspunkt i et oversikt over samtlige kompetansemål for vg2 og 3 der de skulle rangere seg selv i et av tre kompetansenivåer. I tillegg skulle de si noe om målsetting og hva de vil gjøre for å nå den.
Fire ting slår meg etter å ha snakket med (nesten) alle:
- elevene har eget god selvinnsikt og virker absolutt kapable til å vurdere seg selv
- det tar laang tid å snakke med en gruppe på 30 elever. Selv med kort tid pr samtale, tok det 3 x 80 minutter. Da er det avgjørende at arbeidsdisiplinen i gruppa er god.
- elevene setter pris på slike samtaler
- det meste av det elevene ønsker å bli bedre til, kan trolig oppnås gjennom a) samtale/diskusjon/presentasjon i mindre grupper istedenfor i plenum og b) veiledet prosess-skriving der jeg kan være tettere på i skriveprosessen.

Jeg synes det er godt å snakke med elevene og slik kunne skape en bedre faglig dialog med dem - jeg tror det er langt mer verdifullt enn at jeg bruker mye tid på nitid retting av tekster.

On the road again.

Skoleåret er i gang, og i år har jeg følgende mål/prosjekter:
- Vg1 norsk skal få sette sine egne karakterer basert på veiledning og måloppnåelsesskjema.
- Vg1 norsk skal jobbe konkret og prosessorientert med enkeltsjangre. Fokus på digital kompetanse, muntlige presentasjoner og samtaler i mindre grupper.
- Vg1 samfunnsfag skal få sette sine egne karakterer til første termin.
- Vg2 samfunnsfag skal jobbe med konkrete, relevante prosjekter innen de ulike temaene. Refleksjon i blogg.
- Vg3 nosk skal følges opp tettere med flere samtaler og heller kortere skriftlige tilbakemeldinger
- Vg3 norsk fordypningsoppgaven skal skrives i Google-docs med 1-1 veiledning i skriveprosessen

Gjennomgangstemaet er mindre tid til retting, mer til 1 til 1-samtaler med elevene. Mindre 1 til mange- kommuniksjon, mer mange til mange-kommunikasjon.
Jeg håper og tror dette er mer inspirerende for elevene og meg, samt gjør at elevene får bedre utbytte av veiledning.

Eksamen/sensur

I etterkant av årest skriftlige eksamen med påfølgende sensur, har jeg lyst til å kommentere en del forhold - og tilby noen forslag - helt gratis:-)

1 Oppgavene elevene får er i mange tilfeller ikke tydelige nok. Det er et tankekors når man i sensoveiledningen stiller krav til besvarelsen som ikke fremgår entydig fra oppgaveteksten (mer om dette her). At elever som leverer gode besvarelser får 2 eller endog stryker på grunn av at de ikke har forstått hva de som har laget oppgavene er ute etter, er lite rimelig.

Åpne formuleringer av typen "ta utgangspunkt i" er i utgangspunktet svært åpne, men kravet som stilles i etterkant er gjerne mer konkret. Enten må man godta alle rimelige tolkninger, eller så må man bli tydeligere.

Burde ikke elevene egentlig få (deler av) sensorveiledningen? Der står de reelle vurderingskriteriene, det de skal måles etter.

2 Besvarelsene som sensorene får, er merket med skolens navn. Jeg forstår ikke hvorfor det er nødvendig, og det skaper uheldige muligheter:

Case 1: En av mine slektninger går på en skole som jeg har fått i oppgave å sensurere.


Case 2: En lokal konkurrerende skole ligger i bunken min.


Case 3: En skole der faglæreren er en god venn av meg, ligger i bunken min.

Her finnes det flere muligheter, og samtlige ville vært unngått hvis skolene ble anonymisert vha et nummer. Ettersom en funksjonene til sentralt gitt skriftlig eksamen er å være en nøytral vurdering av sluttkompetanse, burde en gjøre så mye som mulig for å unngå nettopp det. Selvfølgelig kan en si at dette må vi stole på at sensorene forholder seg profesjonelt til, men det virker unødvendig å ha muligheten en gang.

3 PAS var latterlig tregt i år. Det burde være unødvendig. Selv om mange skal inn i samme system på kort tid, burde det være mulig å få på plass et system som ikke kollapset på sensurdagen. Jeg regner med at noen er på den saken.

4 Betal bedre. En såpass stor ekstrajobb midt oppe i muntligperioden, karaktersetting osv er krevende. Det går også med to døgn til sensorskolering og fellessensur (=6 timer for- og etterarbeid???).

POST NKUL

NKUL 2010 (livereferat her) hadde fokus på sosiale medier i utdanning og læring og kunne skilte med en rekke sentrale foredragsholdere og et rikt utvalg tilbydere av hardware og software på utstillingsplass og i sesjoner. Som vanlig er NKUL lagt opp med en god del luft mellom programpostene, slik at det er godt med "fjestid"; networking, diskusjon, besøk av stands osv. Dette synes jeg er en styrke, for mange andre konferanser kjører tettere program.

Fortsatt er konferanser innen denne sjangeren preget av at de fleste ledd i utdannings-Norge trår vannet i møtet med de store endringene som delvis har skjedd, men som framfor alt ligger foran oss. Som flere kommenterte på Twitter mot slutten av konferansen preges mange innlegg (både på NKUL og ellers) av en tilsynelatende presis diagnose, mens vegen videre fortsatt synes relativt tåkelagt. Det skorter verken på visjonene eller onelinerne, men det konkrete, gjennomførbare og systematiske er fortsatt totalt sett anekdotisk av natur (selv om det i mange sammenhenger (bl.a. Dei gode døma, Kongsbergkonferansen, Rikt, http://ikthovs0910.blogspot.com/ ) gjøres godt arbeid for å løfte frem gode eksempler).

Det er nok av propper i systemet. Eksamensordningen, uklare læreplaner, copyright-lover, tradisjonen, infrastruktur og mangel på bred endringsvilje er bare noen av hindringene som står mellom oss og en ny skolehverdag tilpasset nye realiteter. Her og der ser vi imidlertid viktig og spennende nybrottsarbeid som ser ut til å være en farbar veg, noe vi fikk flere eksempler på på NKUL.

Jeg har lyst til å løfte fram noen momenter jeg tror blir viktige i det videre arbeidet mot velfungerende IKT-klasserom og -metodikk. Alt dette er sikkert sagt og tenkt før, men jeg føler at jeg ser konturene av en "pakke" som vil fungere godt.

• Arbeidsformer: samarbeid, variasjon, deling, avklarte roller og bevissthet om læringsprosessen.
• Samarbeid, delingskultur og læring i alle ledd:  i klasserommet, på lærerrommet og på nett.
• Relevans: skape relevans gjennom involvering, medbestemmelse, tilrettelegging og motivasjon.
• Fokus på mål: ansvarliggjøre elevene på bevisste metodevalg og ansvar for måloppnåelse (i økt/periode)
• Vurdering: fokus på vurdering for læring, ikke sluttvurdering. Tydelige mål og kriterier for måloppnåelse, helst utarbeidet i fellesskap. Åpenhet i arb.prosessen skaper bedre muligheter for ulike former for vurdering.
• Skaperglede: lage kunnskapsprodukter elevene kan være stolte av og ønsker å vise fram.
• Digital kompetanse: forståelse for og ferdigheter innen det å bruke IKT til læring, produksjon, formidling og samarbeid.
• Mestring: "Alle skal med" - gi elevene flere mestringsopplevelser og forsikre om forståelse tidlig i prosessen.
• Kartlegging: tidligst mulig kartlegge hva som trigger elevens læring og vedvarende interesse.
• Tilpasning: Legge til rette for ulike veger til målet, tilpasset ulike læringsstiler.
• Åpne klasserom: åpne klasserommet mot nærmiljø, næringsliv, andre klasser, andre skoler og andre land.
• Teknologi: God og reflektert bruk av IKT med god opplæring i og gjennomført bruk av en begrenset pakke verktøy (lagring, deling, produksjon, presentasjon, samarbeid)
• Kildebruk og -bevissthet: Konsekvent, tverrfaglig fokus på redelig omgang med og gode vurderinger av kilder.
• Lekser: færre men mer relevante lekser som følges opp/bygges videre på.
• Kompetanseheving: bevisst, målrettet arbeid med utvikling av ferdigheter og forståelse blant elever og lærere basert på minstekrav. 
• Evaluering: Martin kommenterte behovet for systematisk evaluering og forbedring - det burde selvsagt vært med! (Takk!)

Enkelt, ikke sant? Vel, mulig i alle fall. Jeg tot det aller viktigste er å komme i gang, å komme videre, å fortsette å dele og vise fram, å bygge opp og videreutvikle. Bare slik kan vi vise at PCer i klasserommet er en ressurs, ikke en trussel og distraksjon. At deling og samarbeid i nettverk gir gode resultater. At skolen kan være en relevant arena for kunnskapsformidling også i en digital verden og at elevenes kompetanse kan utnyttes til læring også i skolen. It's time.

Innspill mottas med takk - bør lista konkretiseres? Bør noe bort/legges til?

Onenote for kontaktlærere

Som mange andre synes jeg Microsofts OneNote er en lite kraftpakke av et program. Etter at jeg begynte å bruke det (takket være @ghveem og @turboluth), har jeg fort oppdaget at det har mange nyttige bruksområder for meg som lærer. I denne omgang vil jeg vise hvordan det kan brukes av kontaktlærere for dokumentasjon og administrasjon. Som kontaktlærer er det mye en skal holde styr på - adresser, karakterer, uttalelser fra faglærere, ev. søknad om/innvilgelse av tilretteleggingstiltak og info om/notater fra kontaktsamtaler.

OneNote er et effektivt verktøy for å holde orden på alt dette. Jeg kommer til å ta det for gitt at du som leser dette har en viss kjennskap til OneNote, men jeg håper også andre kan ha nytte av det.

Først oppretter jeg en notatblokk som jeg kaller Kontaktelever 09/10. Deretter oppretter jeg en inndeling for hver elev, med elevens navn. Da har jeg en "mappe" på hver elev.

I den første elevens mappe begynner jeg så å lage sider. Her vil sikkert den enkelte ha ulike behov, men dette kan jo være et eksempel.

Når du er fornøyd med sidene du har laget, kopierer du disse til de andre elevene (merk den øverste, klikk den nederste mens du holder inne shift-tasten) + Ctrl C + Ctrl V når du har neste elev/inndeling åpen. (Helst skulle det vært mulig å kopiere hele inndelinger for å gjøre det enda mer effektivt, men det ser det ikke ut til å være mulig å gjøre.)

I disse mappene kan en enkelt samle all relevant info om eleven:
- skrive inn notater fra, ev gjøre lydopptak av elevsamtaler (tips fra @ghveem)
- sette inn elevens timeplan
- lime inn skjermbilder av fravær/karakterer
- lime inn elev/foresattes adresseinfo
- skrive ned læringsmål/-avtaler man inngår med eleven
- lime inn faglæreres kommentarer om eleven
- gjøre egne opptak med evalueringer/vurderinger (for å slippe å skrive)
- legge/scanne inn søknader/brev/fraværsdokumentasjon etc.


I tillegg kan man dele inndelingen (eller hele notatblokka) ved samarbeid med f.eks. spes.ped/rådgiver eller hvis ny lærer tar over en eller flere elever.

Vurdering av noe

I etterkant av LNUs landskonferanse, en diskusjon i etterkant av Henning Fjørtofts kurs på jobben min og tanker jeg har gjort meg om vurdering av tekster, fikk jeg lyst til å skrive noen ord om (primært) skjønnlitterære og sammensatte tekster. Hvordan skal vi vurdere disse. Vi har selvsagt den verktøykassa vi alltid har hatt: hva sise og hvordan sies det? I tillegg har vi den vanskelig beskrivbare komponenten som er sakens kjerne: magefølelesen - om teksten fungerer - om teksten berører/engasjerer - noe.

Det er gode grunner til å stille spørsmål ved om dette er noe som bør med i vurderingen - han det operasjonaliseres? Kan det bli objektivt? Er det rimelig å forvente at elevene kan forholde seg til slik taus kunnskap? Kan det læres bort? Fra et vurderingsståsted vil det være gunstig å unngå det slik at vi kan holde oss til det observerbare, objektive og beskrivelige. Er sjangertrekkene der? Er det brukt virkemidler? Svarer eleven på oppgaven? Er grammatikken slik vi ønsker? Det er nok å ta tak i og beherske.

Men er det ikke reduktivt å definere tekst som en gruppe konkrete elementer som skal settes sammen som lego? Er ikke det å utelate kanskje den viktigste kvaliteten ved en tekst - om den kommuniserer godt? Om den berører, engasjerer, aktiviserer, motiverer, ryster eller irriterer? Det er ikke vanskelig å se for seg tekster der alle komponentene er på plass, men som likevel ikke er gode. Og motsatt: gnistrende gode tekster som bryter med alt vi forventer. Bør ikke denne dimensjonen med? Og kan den i så fall gjøres til en objektiv størrelse?

Kan det være at vi må leve med at kreative tekster i skolen måles etter kvaliteter og kompetanser som ikke lar seg rubrisere eller beskrive på noen meningsfull måte? Går det an å få en god karakter hvis du skriver korrekte tekster - men uten nerve? Jeg erkjenner gjerne at jeg ofte mangler ord i møte med elever som har skrevet tekster: joda, det er mye bra der, faktisk lite å sette fingeren på, men likevel -. Noe mangler. En glød, en nerve, en intensitet, et engasjement. Noe. For en vil tekstens pathos være ypperlig, for en annen kvalmende. Er pathos kvantifiserbart?

Noen er fortellere, formidlere, andre i mindre grad. Hvis denne dimensjonen av tekster skal vurderes, har jeg vanskelig for å se noen veg til objektiv vurdering. Det er ikke mulig å få alle til å enes om hvilken bok som er årets, tiårets eller hundreårets beste. Og enda verre er det å beskrive presist hva som gjør at Don Quixote er bedre enn Prosessen eller at Askildsen skriver bedre noveller enn Lønn. Noe er det. Men hva?

Tanker, anyone?