 |
| Bilde: Yish CC-BY-NC-SA |
Det store spørsmålet er hva innsats egentlig er et mål på. Trynefaktor? Motivasjon? Personlighet? Læringsstil? Vilje? Og ikke minst: hvordan vi måler det? Hva slags innsats er synlig? Hva slags innsats legger læreren merke til? Hvordan skiller vi aktiv deltakelse fra markeringsbehov? (Edit: Jeg ser i etterkant at Henning Lund skriver godt om dette på bloggen sin). Faktum er at Kunnskapsløftet setter et vanntett skott mellom innsats målt etter uklare kriterier og fagkarakteren. Dårlig innsats skal gi utslag på karakteren i orden og adferd i form av anmerkninger for manglende deltakelse i timene, manglende innleveringer osv.
Diskusjonen under Aftenpostens artikkel viser at dette spørsmålet er egnet til å lokke fram mye rart fra både nåtidige og tidligere lærere og elever. Den avslører misforståelser, motvilje, dårlig praksis og feiltolkinger. Kulturjournalist Joachim Lund i Aftenposten går så langt som å si at fjerningen av innsats som komponent i vurderingen er "å rendyrke en brutal vinnerkultur". Han ønsker seg lærere som "verdsetter hederlig innsats, gode holdninger, real oppførsel og fellesskapstenkning". Men er det virkelig vurderingen av innsats som har ivaretatt dette?
Her er mitt problem:
- hvis frykten for dårlig karakter er årsaken til innsats i form av håndsopprekning og lekselesing - hva slags læring er det?
- hvis vi må holde fagkarakteren som gissel for å skape (tilsynelatende) faglig engasjement - hva sier det om undervisningen?
- hvis elevene får sitte på FaceTube hele timene - hva sier det om klasseledelsen?
- hvis elevene kan lese seg opp til prøven kvelden før og likevel gjøre det bra - hva sier det om oppgavene?
Hvis man mener at innsats/motivasjon osv er viktige faktorer å få kartlagt, må man komme på banen med tydelige krav og kriterier. En mulig løsning er å innføre en egen vurdering i dette på tvers av fagene (som orden/oppførsel) der alle faglærerne kommer med sin vurdering - da slipper man mye av trynefaktor-problematikken, samtidig som en får synliggjort arbeidsinnsats.
Men det viktigste er likevel følgende:
- å skape læringssituasjoner som gjør det interessant og attraktivt å følge med og bidra
- å lage vurderingssituasjoner som krever aktiv deltakelse og faglig innsats over tid for å vise kompetanse
- å lage vurderingssituasjoner som krever refleksjon og vurderingsevne, ikke bare gjengivelse av fakta
Det vi ønsker oss er elever med ekte engasjement som involverer seg aktivt i egen læringsprosess ut fra vitebegjærlighet. Som Leif er jeg ikke flink nok til å lage rammer for at alle elevene skal komme dit. Men jeg tror ikke gjeninnføringen av et ullent innsats-begrep er vegen å gå. Det er derimot hardt arbeid for å involvere elevene, gi dem reell innflytelse innenfor tydelige rammer og å hjelpe dem å gjøre læringen relevant for seg selv.
Godt innlegg om et vanskelig tema. Vurdering handler vel i bunn og grunn om dyktige lærere som evner å tilrettelegge for, følge opp og utfordre sine elever.
SvarSlettDu skriver:
- å skape læringssituasjoner som gjør det interessant og attraktivt å følge med og bidra
- å lage vurderingssituasjoner som krever aktiv deltakelse og faglig innsats over tid for å vise kompetanse
- å lage vurderingssituasjoner som krever refleksjon og vurderingsevne, ikke bare gjengivelse av fakta
Utfordringen til lærerstanden blir da: Hvordan gjøre dette på best mulig måte? Elevmedvirkning og læring- og vurderingssitusjoner blir avgjørende for å trene opp et læringsmiljø hvor både lærer og elev kan vokse og utvikle seg til å bli aktivt lærende individer.
Vi har fortsatt en vei å gå.
Veldig bra, slutter meg helhjerta til innlegget ditt. Lurer på om lærere som skriker etter muligheten til å la innsats påvirke karakteren egentlig er ute etter et maktmiddel. Regner med at de selv ønsker å definere hva som er "bra innsats", og kan se for meg mange rare utslag av det.
SvarSlettMorten og Rune: takk for respons! Dette er jo utfordrende saker, ja, så det er i det minste viktig at det diskuteres i skole-Norge - men helst ikke på grunnlag av upresise avisoppslag. Kommentarfeltene både på nettavis og på facebook-siden til Aftenposten er virkelig bevis på det.
SvarSlettMen når det er sagt, er det absolutt ting å utsette på Udirs formidling av hensikten med om leggingen og ikke minst den praktiske gjennomføringen. Ordlyden i forskriften er virkelig egnet til forvirring, og med to tolkningsledd mellom direktorat og lærere (fylkesmann og skoleeier/rektor) er farn stor for ulik praksis og (ser det ut til) mye meningsløs dokumentasjon.
Godt innlegg og gode meningsutvekslinger i kommentarene! En videre oppfølging: Innsats er ikke grunnlag for vurderinger, men hva med holdninger til eller innenfor faget?
SvarSlett@vrvlvnd Takk for innspill. Jeg er litt usikker på hva du legger i "holdninger", og mistenker at holdningene manifesterer seg på ulikt vis i ulike fag, for eksempel matte vs. religion eller kroppsøving. Jeg er nok tilbøyelig til å legge holdninger i samme kategori som innsats: vanskelig å måle, dessuten synlig i form av tilegnelse av kompetanse. Synlig dårlige holdninger i from av åpenlys uvilje mot å delta, havner ev. i kategorien orden/adferd.
SvarSlettBesvarte jeg spørsmålet ditt eller mente du noe annet?
Her var det mange gode og ikke minst godt formulerte poeng! Det er jo for så vidt et sunnhetstegn for norsk skole at teori og praksis knyttet til vurdering til stadighet diskuteres (det var verre om det var taust), men jeg har ikke orket å følge denne diskusjonsrunden like godt som jeg sikkert burde. Jeg leste imidlertid et intervju med Mette Hanekamhaug og stusset (som norsklærer) litt over et av svarene hun gir Aftenpostens utsendte på spørsmål om hvordan norsklærerne skal vurdere elevene i norsk muntlig - om ikke de skal vurdere innsats i timene. Hun svarer dette: "Norsk muntlig er et særtilfelle i denne sammenhengen. Her er det klart at muntlig aktivitet i timen må avgjøre karakteren [...]" (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3914274.ece).
SvarSlettHvor i forskriftene er norsk muntlig definert som et særtilfelle? Og hva innebærer i så fall det? Sier Hanekamhaug her noe alle norsklærere (unntatt meg) og norskelever vet og praktiserer?
Som sagt har jeg ikke fulgt denne diskusjonsrunden godt, og det er fullt mulig at dette kommer på feil sted til feil tid, men det kunne være interessant å få påstanden om norsk muntlig som et særtilfelle verifisert - eller falsifisert. Og med det noe av nattesøvnen tilbake ;)
@Nordengen Takk for innspillet! Det er overhodet ikke på siden (men Hanekamhaugs utsagn er dessverre representativt for presisjonen i debatten generelt). Jeg tror du kan sove godt :-) Det har i alle fall ikke falt meg inn at det er grunn til å gjøre forskjell her. Det litt spesielle med norsk muntlig er vel helst at de færreste helt har klart for seg hva som skal telle - å vurdere alle elevene i muntlig i alle kompetansemålene ha i alle fall aldri falt meg inn.
SvarSlettNorsk muntlig for meg er summen av elevens synlige muntlige kompetanse som vist gjennom framlegg, diskusjoner, dramatiseinger, faglige bidrag i timen, muntlig framstillingsevne i samtaler og sammensatte tekster. I tillegg spiller evne til å lytte og samtale inn. Med mindre mange involveringer/stor innsats defineres som et viktig kjennetegn på god muntlighet spesielt i norsk, ser jeg ingen grunn til at norsk skal være annerledes enn andre (delvis) muntlige fag.