torsdag 22. mai 2014

Lærerhverdag #42 - Muntlig igjen


Som nevnt tidligere, er jeg ikke altfor imponert over endringene som kom i tilknytning til muntlig eksamen for 2014. Det er uhorvelig mange ord som beskriver noe som likevel er vidåpent for lokal variasjon, selv om det var et av målene å unngå nettopp det.
 
Her er et forslag til hvordan dette kunne ha vært løst:
 
Elever får beskjed om hvilket fag de kommer opp i 48 timer før eksamen.

45 minutter før eksamen får kandidaten utdelt et «tema» som eleven skal sette seg inn i og forklare de første fem minuttene av eksaminasjonen. I fag der muntlig presentasjon er del av kompetansemålene, kan kandidaten bes om å presentere temaet som en presentasjon. De resterende 25 minuttene er en samtale mellom kandidat, faglærer og sensor om kompetansemålene i faget.
Eksempler på «tema»: En påstand, en tekst, en gjenstand, en lytteprøve, et bilde, et forsøk, en formel, et regnestykke, et begrep osv.
I forberedelsesperioden skal en faglærer være tilgjengelig i skoletiden. Denne kan svare på spørsmål av faglig og praktisk art. Det skal ikke foregå organisert undervisning eller repetisjon de siste 48 timene før eksamen. Eksamen kan komme på alle hverdager - verden er urettferdig.
 
Forslaget kan benyttes vederlagsfritt.

fredag 9. mai 2014

Lærerhverdag #41: Tanker etter NKUL 14

Her er en liten oppsummering i 8 punkter av tanker jeg sitter igjen med umiddelbart etter NKUL 2014. Jeg anbefaler for øvrig alle å ta en kikk på noen av foredragene som ble streamet og etter hvert blir lagt ut på hjemmesidene til NKUL.  

     1.     Det nytter lite å snakke om god bruk av IKT uten samtidig å snakke om hva som er god undervisning.

2.     Implementeringen av IKT i skolen er avhengig av kunnskapsrike, IKT-kompetente skoleeiere og –ledere som gir tydelige, forskningsbaserte bestillinger/krav og økonomiske rammer som gjør det mulig å følge opp.

3.     Det må skje noe med læringskulturen i skolene (lærende organisasjon), og IKT i lærerutdanningen. Uten å knytte IKT til profesjonsforståelse, fagkompetanse og utviklingsarbeid, og jobbe systematisk med dette, vil det ta lang tid.

4.     Vi må få et avklart forhold til hva som er IKT sin egenverdi og hva som er merverdien. Altså: hvilken digital kompetanse skal skolen legge til rette for, og hvordan kan IKT bidra til at lærere og elever kan gjøre mer av det som gir læring (tilpassing/differensiering, vurdering for læring, data/kunnskap om elevenes læring).

5.     Det skjer mye spennende på mange områder: digitale verktøy tjenester blir stadig bedre og mange prisverdige(!) initiativ som for eksempel kidsakoder dukker opp. Det er likevel krevende å orientere seg i jungelen av muligheter.

6.     Det er nødvendig å se sammenhengen mellom flere av satsingene de siste årene. Satsing på IKT blir bare vellykket hvis det settes i sammenheng med vurdering for læring, grunnleggende ferdigheter og klasseledelse.

7.     Det er veldig mange dyktige skoler, lærere og elever som driver med spennende prosjekter. Hvordan kan vi skille mellom prosjektene som er skalerbare og plattform-uavhengige, og dem som ikke kan flyttes ut av den lokale konteksten?

8.     Vi trenger mer forskning på hvordan IKT kan gi merverdi i læring, og gjøre mer av det som fungerer. Ikke alt blir bedre med strøm på. Omvendt undervisning ser veldig spennende ut, det samme gjør Khan Academy - gode eksempler på å utnytte teknologi til å ta noe som alt er bra og gjøre det bedre.


Takk for gode samtaler, inspirerende innlegg og nye bekjentskaper.

Kommentarer mottas med takk!

onsdag 19. mars 2014

Lærerhverdag #40 - muntlig eksamen

Etter mye om og men, ser det ut til at foreløpig siste ord er sagt om muntlig eksamen våren 2014. Målet med endringene var å "tydeliggjøre hvilke regler som gjelder for lokalt gitt muntlig eksamen, og legge til rette for en mer enhetlig nasjonal praksis."Jeg ser imidlertid en rekke uklarheter. Her er de viktigste (sitater er hentet fra http://www.udir.no/Regelverk/Rundskriv/2014/Udir-2-2014-Lokalt-gitt-muntlig-eksamen/-/Innledning/ og http://www.udir.no/Vurdering/Eksamen/Muntlig-eksamen/http://www.udir.no/Vurdering/Eksamen/Muntlig-eksamen/):

Dere kan ikke gjennomføre muntlig eksamen på mandager og første dag etter helligdag/høytidsdag. 
Denne forordningen ble lagt inn for å "sikre at alle elever får tilnærmet lik lengde på forberedelsesdelen". Og riktignok sikrer det at alle får like lang tid til å forberede temaet for den muntlige presentasjonen. Men tiden til å forberede seg i selve faget varierer fortsatt veldig. Har man eksamen f.eks. 12. juni, får man beskjed om faget tirsdag 10. juni, altså totalt 48-53 timer forberedelse (avhengig av når på dagen en har sin muntlighøring). Har man derimot eksamen 11.juni, får man beskjed om faget fredag 6. juni., altså 120-125 timer forberedelse. Og ettersom det nå poengteres at "elevene skal få mulighet til å vise kompetanse i så stor del av faget som mulig" og at "det betyr at sensorene ikke bare kan stille spørsmål fra en liten del av faget", vil jo det si at bredden i forberedelsene er vel så viktige som arbeidet med selve problemstillingen og presentasjonen. 

Forberedelsedelen er en obligatorisk skoledag, og elevene har rett på et pedagogisk tilbud fra skolen. Det betyr at eleven skal være på skolen og ha tilgang til en lærer. Det trenger ikke være faglæreren til eleven. Forberedelsen skal hjelpe elevene til å se sammenhengen mellom temaet eller problemstillingen for eksamen og læreplanen.
Denne forberedelsesdagen ble lagt inn for å sikre elevene like forutsetninger for å prestere og få lik hjelp. Det er vanskelig å se at denne forberedelsesdagen gjør mye fra eller til:

  • Hva menes med obligatorisk? A) obligatorisk som i "tellende skoledag" eller B) obligatorisk som i "del av eksamen"? Hvis A) står jo elevene fritt til å møte opp (men får fravær). Hvis B) betyr fravær uten gyldig grunn at eleven ikke får ta eksamen. Hvia A) er meningen, må jo elevene sikres gode arbeidsforhold (man forbereder seg jo på ulike måter) og et innhold som man ikke kunne oppnådd ved å være hjemme. 
  • Det bringer oss til innholdsdelen av dagen: "tilgang på lærer" er en ganske løs formulering som kan innebære alt fra faglærer med 6-7 elever på et eget rom, til en eller annen lærer med 30-40 elever. Ettersom "innholdet overlates til skoleeier", vil man garantert se svært ulike løsninger.
  • Forberedelsen skal også "hjelpe elevene til å se sammenhengen mellom temaet eller problemstillingen for eksamen og læreplanen", som kan bety alt fra "lærer svarer på direkte spørsmål" til ren undervisning.
  • Elever med god tilgang på ressurser hjemme vil fortsatt dra nytte av dette - en utjevner ikke sosiale forskjeller på 7 timer dagen før eksamen.
Med såpass stort handlingsrom for skoleeiere og lærere, er den vanskelig å se at praksis vil bli veldig lik, slik intensjonen var.
Det eneste hjelpemidlet eleven kan ha med på eksamen, er egne notater knyttet til den forberedte presentasjonen. Notatene inkluderer relevante hjelpemidler eller verktøy for å holde presentasjonen. Det er skoleeier (kommunen, fylkeskommunen eller skolen) som bestemmer hvilke typer notater elevene kan ta med på eksamen. 
Også her overlates altså et uklart punkt til skoleeier. Her vil en trolig se forskjeller i omfanget på notatene, hva som regnes som "knyttet til den muntlige presentasjonen" og hva "relevante hjelpemidler" innebærer. Det er dermed også mulig for skoleeier å legge tydelige føringer for hvordan presentasjonen kan gjennomføres.

En eksamen som bare prøver noen kompetansemål, vil være i strid med prinsippet i andre punktum om at eleven skal få mulighet til å vise kompetanse i så stor del av faget som mulig. Det er derfor avgjørende av skolene/faglærerne utarbeider gode temaer/problemstillinger som er egnet til å prøve elevene i så stor del av faget som mulig.

Denne delen av forskriften inneholder formuleringen "så stor del som mulig", som jo er åpen for mye tolkning. Men fremfor alt understreker det betydningen av den totale forberedelsestiden sammenlignet med forberedelsesdelen.

Et siste punkt gjelder vurderingen av presentasjonen:
Femte punktum er ikke nytt, her er det som tidligere at forberedelsesdelen ikke skal være en del av vurderingsgrunnlaget, noe som understreker betydningen av å bruke elevenes forberedte presentasjon som et utgangspunkt for videre samtale. Eksamenskarakteren skal settes på grunnlag av den kompetansen eleven viser på selve eksamen.
Dette var et uklart punkt før, og er det fortsatt. Hva innebærer det at forberedelsesdelen ikke skal være en del av vurderingsgrunnlaget? 
  • Er hele presentasjonen å regne som (et rent produkt av) forberedelsesdelen? I så fall kan den ikke telle i det hele tatt - og hva er i så fall hensikten med den? 
  • Er presentasjonen litt forberedelsesdel og litt del av eksaminasjonen? I så fall må sensor og eksaminator finne ut hva som er hva. Og hva skal i så fall kriteriet være? Her kan jeg love at lærere ikke vil være enige - vi var det i alle fall ikke før.
  • Er det ikke forskjell på fag her? Vil det være naturlig/mulig å vurdere presentasjonen ulikt i fag som har en klar muntlig komponent (alle språkfagene) og i fag som ikke har det? I så fall bør jo det presiseres for å "legge til rette for en mer enhetlig praksis".
Så til sammen opplever jeg at den "nye" ordningen for muntlig eksamen er omtrent akkurat like åpen for tolkning son den forrige (bortsett fra at valget mellom oppgavemodellen og prosjektmodellen er borte). Med tanke på antallet arbeidstimer som er brukt i departement, direktorat og skoler og andre høringsinstanser på denne planen, er det forstemmende at resultatet er slik det fremstår.


Uenig? Kommentarfeltet er til for å brukes!

søndag 26. januar 2014

Lærerhverdag #39: Skolestart for 5-åringer

Høyre har vært på banen igjen med nok et forslag de mener skal gjøre skolen bedre. Det føyer seg inn i en etter hvert lang rekke ideer, og vi skal sikkert være takknemlige for at mange er opptatt av hvordan skolen skal bli bedre. Jeg synes riktignok ikke det bør være næringslivets behov eller resultatet på PISA-undersøkelsene som bør drive engasjementet, men jeg lar det ligge. Verre er det at mange av forslagene virker mer ideologisk motivert enn å være forankret i reelle behov eller hva forskning og erfaring er viktig for å skape bedre undervisning og læring. I tillegg skaper de mye støy.

Triumviratet KS (endret arbeidstid), Høyre (skole for femåringer) og Civita (karakterer i barneskolen) har i det siste i fellesskap sørget for en lang rekke forslag som i beste fall kan kalles velmente.

Civita har jeg alt skrevet om, så det lar jeg ligge, selv om jeg synes det er problematisk at en tenketank ikke gjør grundigere arbeid. KS (og forsåvidt også Civita) har andre tatt for seg. Forslaget om å flytte mye av lærernes arbeidstid til perioder der elevene ikke er på skolen, har blitt mottatt med vantro fra en bortimot samlet lærerstand. Det er ikke intensjonene (bl.a. mer tid til samarbeid, faglig-pedagogisk utvikling og mindre arbeidsbelastning gjennom året) som er problemet, det er regnestykket. En rekke blogg- og avisinnlegg (for eksempel her, her og her) den siste tiden har vist at det er relativt få ting som kan flyttes ut av elevenes skoleår uten at det går ut over kvaliteten på undervisningen. Jeg tror både lærere og organisasjonene kan være med på at vi kan bli flinkere til mange ting, og at en litt jevnere arbeidsbelastning hadde vært fint, men da må en se på andre tiltak enn å flytte tid - for eksempel å frigjøre tid.

Men utgangspunktet for denne posten var altså Høyres ferske forslag om å flytte skolestarten fra det året elevene fyller 6 år til det året de fyller 5. Dette er ikke tenkt som en utvidelse, men som en flytting - grunnskoleløpet skal ikke bli lengre, men elevene skal bli ferdig tidligere. Der NHO ønsker seg obligatorisk barnehage (et ønske som Morten Solheim diskuterer her), sier Høyre altså at da kan vi like gjerne kalle det skole. Fordelene er mange, mener de: vil vil gjøre det bedre på PISA, vi vil få skviset ut et år ekstra arbeidskraft av elevene og det vil "få positive konsekvenser for hele skoleløpet."

Det er flere premisser i argumentasjonen det er verdt å diskutere.

1. Utgangspunktet for hele forslaget, er altså en rapport om at barnehagebarn gjør det bedre i PISA enn andre barn. Her kan vi umiddelbart stille oss kritiske til om PISA bør være et avgjørende verktøy for å utforme politikk. PISA er absolutt interessant, men knapt et spesielt presist verktøy for skoleanalyse

2. Professor i økonomi Mari Rege pekte, blant annet med utgangspunkt i James Heckman's forskning, i sitt innlegg på den nesten lærerfrie NHO-konferansen Læringslivet, på hvordan tidlig innsats for læring i barnehagen kan bidra til at flere klarer seg bedre i skolen. Dette er jo kjent materie. Så NHOs forslag er dermed ganske godt (selv om det bryter med høyresidens mantra om valgfrihet), bortsett fra pedagogmangelen i barnehagen, forskning som viser at mindre, ikke mer skole i barneårene er bra (takk fil Morten Oddvik for lenken), mangelen på barnehageplasser og prislappen anslått til 1 milliard).

3. Høyre tar dette videre og sier at hvis barna likevel skal være i barnehagen og ha mer tid viet til faglig læring, kan vi like godt ha dem på skolen. Dermed kan vi også avslutte skolegangen før og frigjøre elevene for videre studier og arbeidslivet. Her er det mye å ta tak i. For det første, så er skole og barnehage to ulike ting. Blant annet er voksentettheten lavere på skolen enn i barnehagen, med mindre man vil gjøre noe med det - men det kan kanskje være lurt å dekke behovet som er det allerede, først... Enten må man innføre "barnehage i skolen", som vil endre måten man jobber på i skolen en hel del, eller innføre femåringene i skolekulturen, som vil endre deres hverdag enda mer. For det andre, og dette er viktig, er jo ideen om tidlig innsats i barnehagen et forslag om å gi noe ekstra før 1. klasse. Blir dette siste året i barnehagen flyttet til skolen, som en del av det 13-årige skoleløpet, må det nesten ta opp i seg det elever skal gjøre og lære i 1. klasse i dag. Det er derfor langt fra noe likhetstegn mellom NHO og Høyres forslag. Tidlig innsats i barnehagen jevner ut forskjellene før skolestart, mens tidligere skolestart - vel, bare er tidligere skolestart.

4. Forskningen viser at enkelte programmer for tidlig, spesifikk innsats i førskolealder kan bidra til å lette skolestarten for barna. Tidligere skolestart ser derimot ut til å virke negativt på mange elever. Du vil måtte lete en stund for å finne en lærer som har hatt førsteklassinger, som mener at de skulle ønske elevene hadde begynt tidligere. Det som først og fremst preger dagens skolestartere, er hvor enormt ulikt rustet de er i grunnleggende ferdigheter og modenhet. Læringen som skjer i de første årene på skolen er av avgjørende betydningOg det er klart et behov for å bedre den tilpassede opplæringen som skjer i skolene. Men hvorfor en skole som Høyre åpenbart ikke synes ivaretar disse behovene godt nok, skal få ansvaret for barna enda tidligere, virker vanskelig å forstå. Særlig ettersom tidligere skolestart altså ser ut til å være negativt:
''overwhelming evidence suggests that five is just too young to start formal learning'' [...] Children should be engaged in informal play-based learning until about seven. ''The empirical evidence is that children who have a longer period of play-based early childhood education, that goes on to age six or seven, finish up with a whole range of clear advantages in the long term,'' he said. ''Academically they do better and they experience more emotional wellbeing.''
Høyres forslag føyer seg derfor inn i rekken av forslag som med respekt å melde må kalles lite gjennomtenkte og i stor grad ideologisk baserte. Hvis høyresiden skal beholde noe som ligner troverdighet i skolespørsmål, bør de straks begynne å gjøre leksene sine før de kommer med forslag.

La oss heller starte en samtale mellom ulike aktører i skolen om hva forskning og erfaring peker på som viktige tiltak for å bedre skolen - men det får bli tema for et annet innlegg. Akkurat nå bruker vi all energien på forslag som har fint lite med kvalitet å gjøre.

onsdag 22. januar 2014

Lærerhverdag #38: Karakterer

Mandag 20. januar publiserte den konservative tenketanken Civita et notat om karakterer i barneskolen på sine nettsider. "Debatten om karakterer på barneskolen trenger mer kunnskap," sier de, men har ikke tatt seg bryet med å lese stort av den forskningen som faktisk finnes. Det hindrer dem heller ikke i å konkludere med at "Både hensynet til lærernes vurderingskompetanse, foreldres kunnskap om barnets utvikling og elevens evne til å vurdere seg selv kan tale for en ordning med karakterer." Mon det.

Jeg har lest en del forskning om karakterer, inkludert den ene rapporten de valgte å ta med, så jeg tenkte det kunne være verdt å gå notatet litt nøyere etter i sømmene.

I hoveddelen starter forfatteren med å hevde at hovedargumentet mot karakterer i barneskolen er at det virker demotiverende på faglig svake elever. Det er i beste fall upresist. Jeg kan ikke tale for alle motstandere av karakterer, men jeg er bekymret for de fleste elevene, ikke bare eller nødvendigvis dem som har lav faglig kompetanse. Det er vist at kun de sterkeste elevene tjener på karakterer – og da bidrar det primært til at de liker faget bedre, ikke at de lærer mer (Butler 1988). 


Hovedargumentet for karakterer er delvis basert på OECD-rapporten Reviews of Evaluation and Assessment in Education, som enkelte partier tolket som en anbefaling om karakterer i barneskolen. Kirsti Klette, professor ved institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo, og en av de norske forskerne bak rapporten, avkreftet påstanden i Bergens Tidenes Faktasjekk-spalte:

«Vi (OECD) anbefaler ikke å innføre karakterer på barnetrinnet i denne rapporten - tvert imot. Men vi anbefaler en bedre introduksjon til karakterer i overgangen barnetrinnet/ ungdomstrinnet - især viktige for svake elever som er uforberedt på denne type vurdering og som lett blir demotivert av å stadig få en 2'er uansett egeninnsats. Det er argumentet bak bedre 'assessment practices' i overgangen barnetrinn / ungdomstrinn.»
Kanskje vi heller kan påstå at hvis problemet er at overgangen blir for stor, kan vi like gjerne myke opp bruken av karakterer i 8. klasse? Det vil vel lette overgangen like mye? Så jeg foreslår at vi glemmer OECD i denne sammenhengen. 

De fleste av de øvrige sitatene og referansene Civita stiller med, sier ingenting om karakterer. John Hattie viser ganske riktig at elevenes evne til å vurdere seg selv (såkalt "self-reported grades") er viktig (sammen med, for øvrig, hyppige tilbakemeldinger fra læreren), men karakterer trenger ikke være del av den tilbakemeldingen.

Ellers er det en del rasling med rapporter om at vurderingskulturen kan bli bedre, og det er det jo ikke umulig å være enig i. Flere undersøkelser viser at lærere underkommuniserer med elever som viser lavere faglig kompetanse. Men hvordan og hvorfor karakterer skal gjøre den bedre, er det vanskelig å få øye på. Hvis problemet er at lærere ikke ønsker/tør å "si det som det er" og heller er "snille" i ordvalg og tilbakemeldinger – hvorfor skulle det bli annerledes med karakterer? Vi må vel anta at det ikke er fordi lærere ikke vet at eleven har lav faglig kompetanse at tilbakemeldingene blir ulne? Er ikke sjansen like stor for at en 2-er da blir til en 3-er eller "snill" 4-er?


La oss heller se på forskningen som faktisk er gjort om karakterer. Som all annen forskning i skolen på effektstørrelser, altså "hva som virker", er det svært krevende å isolere effekten av ulike tiltak. Som Hattie påpeker, virker (nesten) "alt". Nesten uansett hva vi gjør, presterer gjennomsnittseleven bedre ett år etter - de lærer litt mer "av seg selv". Som ellers er det derfor god grunn til å se på resultater fra enkeltstående undersøkelser med en sunn porsjon skepsis – det er også derfor store metaundersøkelser, som Hatties, er såpass interessante.

Den politiske høyresiden og her også Cevita trekker gjerne fram økonomen Anna Sjøgrens studie fra 2010, "Betygsatta barn - spelar det någon roll i längden?" som bevis på enten at karakterer er bra eller i det minste viser at forskningen er uklar nok til at man bør gjennomføre forsøk. 


Hvis vi ser litt nærmere på denne studien, så det en kvantitativ, longitudinell studie som undersøker sammenhengen mellom at karakterer ble fjernet i barneskolen tidlig på 70-tallet (og erstattet med annen vurdering) effektene på elevenes senere utdanningslengde og inntekt.

Studien viser at jenter fra hjem med liten akademisk bakgrunn endte med å utdanne seg kortere (tilsvarende ca 3 uker i snitt). Blant annet var det færre som klarte seg gjennom videregående etter at karakterene forsvant. I motsatt ende finner vi at gutter fra hjem med høyt utdannede foreldre tjente på karakterfriheten. Funnene er jo interessante og kan se ut til å støtte en innføring av karakterer - de utjevner forskjeller ved at de som har lavest kompetanse, blir styrket.

Det er likevel verdt å merke seg flere ting. For det første, vet vi lite om hva som kom istedenfor karakterer. Og vi vet alle hva som kan skje når en ytre motivsjon blir tatt bort uten å erstattes av en tilsvarende sterk motivasjon. Dette henger sammen med kvaliteten på læreres tilbakemeldingspraksis, som vi allerede er enige om at kan forbedres. Etter noen år med satsingen Vurdering for læring, ser vi at vi er på rett vei (selv om det fortsatt er noen avsporinger).

For det andre har rapporten blitt kritisert for sin bruk av statistisk metode. Lenken foran er en grundig gjennomgang av det som skal være mangler, mens Sjøgren har svart på kritikken punkt for punkt her. Jeg kan ikke nok om statistikk til å vurdere hvem som har (mest) rett i diskusjonen, men merker meg at den i det minste avdekker at denne typen forskning er krevende og at resultater i enkeltundersøkelser bør veies mot andre funn. Dette er en undersøkelse av svært langsiktige konsekvenser av en 40 år gammel reform, og som Sjøgren sier selv: "i och med att re­sul­tat­en är så att det finns nå­gon liten grupp som gyn­nas och nå­gon liten grupp som miss­gyn­nas så kan man ju väl­ja att ploc­ka de russin som stäm­mer med den eg­na kakan."


Den øvrige forskningen peker på andre effekter av vurdering med karakterer (deler av det følgende er basert på  http://www.alfiekohn.org/teaching/fdtd-g.htm)

1. Karakterer påvirker indre motivasjon for læring
Den psykologiske forskningen på sammenhengen mellom belønning og indre motivasjon er kompleks. Sammenhengen er ikke ensidig negativ, men en lang rekke skolespesifikke studier viser at karakterer trekker elever bort fra en interesse for læring (Benware and Deci, 1984; Butler, 1987; Butler and Nisan, 1986; Grolnick and Ryan, 1987; Harter and Guzman, 1986; Hughes et al., 1985; Kage, 1991; Salili et al., 1976)

Hvis vi tar for oss to av disse, kan vi jo starte med Ruth Butlers fra 1988. Den viste at elever uavhengig av faglig nivå lærte mindre og ble mindre interessert av å få karakterer istedenfor beskrivende tilbakemelding. Men mest interessant er det at en tredje gruppe som fikk både karakter og beskrivende tilbakemelding viste samme utvikling som dem som bare fikk karakter. Man skulle kanskje tro at begge deler var det beste fra to verdener, men det ser altså ut til at den negative effeten av karakteren "slår ut" det positive ved den beskrivende tilbakemeldingen.

Blant dem som lar seg overbevise av denne og annen forskning på området, er de kjente vurderingsforskerne Paul Black og Dylan Wiliam. I "Working inside the Black Box" sier de

Research experiments have established that, while student learning can be advanced by feedback through comments, the giving of numerical scores or grades has a negative effect, in that students ignore comments when marks are also given. (s. 13)
Et lignende forsøk ble gjennomført i 2008 av Lipnevich og Smith, i rapporten "Response to Assessment Feedback: The Effects of Grades, Praise, and Source of Information":

Detailed feedback specific to individual work was found to be strongly related to student improvement in essay scores, with the influence of grades and praise more complex. Overall, detailed, descriptive feedback was found to be most effective when given alone, unaccompanied by grades or praise. (s. i)
Karakterene stjeler fokus fra tilbake- og framovermeldingen læreren gjerne har brukt mye tid på å formulere. Vi ser det ofte i klasserommet - eleven får tilbake arbeidet sitt, blar for å se karakteren og fordyper seg deretter i kommentarene prøver å finne ut hvordan de har gjort det i forhold til de andre. Her finnes det selvsagt strategier for å unngå dette, men for mange er karaktereren "dommen" som gjør all annen tilbakemelding uvesentlig.

2. Karakterer får elever til å velge bort utfordringer.
Karakterer er en utvetydig markør for suksess eller fiasko. Hvis målet er en god karakter, er det naturlig å velge oppgaver og utfordringer som gir størst mulighet for det på kort sikt (Harter, 1978; Harter og Guzman, 1986; Kage, 1991; Milton . fl., 1986). Å prøve en ny sjanger, et nytt ord eller en regneoperasjon men ikke er helt sikker på er derfor et risikoprosjekt - det kan ødelegge for den gode karakteren. Dermed skapes det et press mot å "safe", ikke søke intellektuelle utfordringer. Seier smaker godt, tap gjør vondt.

3. Karakterer svekker kvaliteten på læringen
I et eksperiment utført av Grolnick og Ryan i 1987 viste studenter som fikk beskjed om at de ville få karakter på sin forståelse av en tekst, dårliger forståelse enn studenter som fikk beskjed om at de ikke skulle få karakter. Forsøket til Butler over viser samme tendens. For egen del, hvis jeg kan tillate meg en anekdote, opplever jeg at samtalene med elever om tilbakemeldinger er langt mer verdifulle når de ikke har fått en karakter.

4. Karakterer motiverer for juks
Elever som fokuserer på å få gode karakterer er mer tilbøyelige til å jukse. Årsaken til et slikt fokus kan ligge mange steder, men nettopp fordi karakterer er så (tilsynelatende) utvetydig, blir effekten sterk. Foreldre som betaler for gode karakterer hjelper heller ikke. Mange elever opplever presset for å få gode karakterer gjennom skoleåret som ganske nådeløst. Igjen finner vi forskning som underbygger dette. Anderman m.fl. (1998) og Milton m.fl. (1986) viser at det er større sjans for at studenter jukser hvis de fokuserer på karakterer.

5.  Karakterer gjør eksternalisering enklere
For mange elever er karakteren en definerende faktor i mange fag. "Jeg er en 3-er" og "jeg får aldri annet enn 2 av denne læreren" er ytringer som signaliserer at noe har gått galt. Karakteren oppleves ofte som en merkelapp, en straff, ikke som informasjon.

Carol Dweck bygger på psykologisk forskning når hun viser hvordan tankesettet vårt påvirker evnen vår til å lære og utvikle oss. Med et låst tankesett tror vi at de grunnleggende kvalitetene våre, som intelligens og talent) er låst. Vi bruker tiden vår på å dokumentere disse kvalitetene istendenfor å utvikle dem. Det er også lett å tro at medfødt talent er veien til suksess, ikke innsats.

Med et vekstorientert tankesett tror vi at våre grunnleggende kvaliteter kan utvikles gjennom innsats og dedikasjon - intelligens og talent er bare grunnlaget vi bygger videre på. Dermed utvikler vi en kjærlighet til å lære og en stå-på-vilje som er avgjørende for utvikling og store prestasjoner.
Karakterer er merkelapper som kan bidra til et låst tankesett. Elever som definerer seg selv som "dårlige" eller "2-ere" har mistet troen på at de kan utvikle seg - de har "tapt" skolen.

Så jo, Civita, vi vet litt om karakterer.


(Jeg blir glad for kommentarer om unøyaktigheter, feil etc, for dette er gjort på begrenset tid :-))


Referanser:
Anderman, E. M., T. Griesinger, and G. Westerfield. “Motivation and Cheating During Early Adolescence.” Journal of Educational Psychology 90 (1998): 8493.

Benware, C. A., and E. L. Deci. “Quality of Learning With an Active Versus Passive Motivational Set.” American Educational Research Journal 21 (1984): 75565.

Butler, R. “TaskInvolving and EgoInvolving Properties of Evaluation: Effects of Different Feedback
Conditions on Motivational Perceptions, Interest, and Performance.” Journal of Educational Psychology 79 (1987): 47482.

Butler, R. “Enhancing and Undermining Intrinsic Motivation: The Effects of TaskInvolving and EgoInvolving
Evaluation on Interest and Performance.” British Journal of Educational Psychology 58 (1988): 114.

Butler, R., and M. Nisan. “Effects of No Feedback, TaskRelated Comments, and Grades on Intrinsic Motivation and Performance.” Journal of Educational Psychology 78 (1986): 21016.

Grolnick, W. S., and R. M. Ryan. “Autonomy in Children's Learning: An Experimental and Individual Difference Investigation.” Journal of Personality and Social Psychology 52 (1987): 89098.

Harter, S. “Pleasure Derived from Challenge and the Effects of Receiving Grades on Children's Difficulty Level Choices.” Child Development 49 (1978): 78899.

Harter, S. and Guzman, M. E. "The Effect of Perceived Cognitive Competence and Anxiety on Children’s Problemsolving Performance, Difficulty Level Choices, and Preference for Challenge." Unpublished manuscript, University of Denver. 1986.

Hughes, B., H. J. Sullivan, and M. L. Mosley. “External Evaluation, Task Difficulty, and Continuing Motivation.” Journal of Educational Research 78 (1985): 21015.

Johnson, D. W., and R. T. Johnson. Cooperation and Competition: Theory and Research. Edina, Minn.:Interaction Book Co., 1989.

Kage, M. “The Effects of Evaluation on Intrinsic Motivation.” Paper presented at the meeting of the Japan Association of Educational Psychology, Joetsu, Japan, 1991.

Kohn, A. No Contest: The Case Against Competition. Rev. ed. Boston: Houghton Mifflin, 1992.

Kohn, A. Punished by Rewards: The Trouble with Gold Stars, Incentive Plans, A’s, Praise, and Other Bribes. Boston: Houghton Mifflin, 1993

Kohn, A. “Only for My Kid: How Privileged Parents Undermine School Reform.” Phi Delta Kappan, April 1998: 56977.

Krumboltz, J. D., and C. J. Yeh. “Competitive Grading Sabotages Good Teaching.” Phi Delta Kappan, December 1996: 32426.

Lipnevich, A. A. og J. K. Smith. Response to Assessment Feedback: The Effects of Grades, Praise, and Source of Information.  ETS (2008) (http://www.ets.org/Media/Research/pdf/RR-08-30.pdf)

Milton, O., H. R. Pollio, and J. A. Eison. Making Sense of College Grades. San Francisco: JosseyBass, 1986.

Salili, F., M. L. Maehr, R. L. Sorensen, and L. J. Fyans, Jr. “A Further Consideration of the Effects of Evaluation on Motivation.” American Educational Research Journal 13 (1976): 85102.