Lærerhverdag #6 - forventninger

Bilde: D'Arcy Norman - CC - BY

Hvilke forventninger har vi til elevene? Og har vi de samme forventningene til alle elevene? Forskning (Rosenthal, R., & Jacobs, L. (1968). Pygmalion in the classroom. (som jeg snublet over via Twitter)) og (må jeg vel ærlig innrømme) egen erfaring viser at vi som lærere danner oss ulike forventninger til elevenes faglige prestasjoner og så forholder oss til elevene basert på disse forventningene. Dette skjer nok både bevisst og ubevisst, og jeg mistenker at vi lager oss slike forventnigner selv om vi prøver å unngå det. Forskning fra Harvard viser at vi ubevisst kategoriserer mennesker ved førsteinntrykk raskere enn hjerne er i stand til å innhente og vurdere relevante data:

Though snap judgments get no respect, they are not so much a bad habit as a fact of life. Our first impressions register far too quickly for any nuanced weighing of data: “Within less than a second, using facial features, people make what are called ‘spontaneous trait inferences,’” says Amy Cuddy. (http://harvardmagazine.com/2010/11/the-psyche-on-automatic)

Jeg tror altså dette er tilfelle også i forholdet mellom lærere og elever. Vi gjør oss opp meninger om elevenes ulike evner og muligheter både ubevisst og over tid ut fra observasjon. På mange måter er det jo til og med noe vi etterstreber - å finne frem til en enkeltes nivå og tilpasse undervisningen deretter.

Problemet er jo at forventninger om ulike presatsjoner manifester seg i ord og ikke minst handling. Robert J. Marzano mener at

Students quickly recognize this differential treatment and begin to act in accordance with the expectations that the treatment implies. (Educational Leadership)

Denne ulike behandlingen manifesterer seg i tonefall, ordbruk, kroppsspråk og dette er vi neppe klar over. Selvfølgelig klarer vi ikke å stenge ute det faktum at vi på pauserommet fem minutter før undervisningsøkta har snakket med kollegaer om hvor vanskelig eller lite engasjert en elev er. Så profesjonelle tror jeg ikke noen klarer å være. Geir Maribu er inne på noe av det samme når han sprø seg om ikke relasjonen mellom elev og lærer i elevstyrt undervisning påvirker lærerens vurdering av elevene.

Så hvis vi tar for gitt at våre forventninger til elevene påvirker hvordan de presterer og vi er villige til å innrømme at vi ikke har full kontroll over signalene vi sender til elevene, kan det hende at vi må erkjenne at det er grunnlag for å reflektere over hvordan vi møter elevene i klasserommet. Marzano peker på fire viktige skritt på vegen til å stille høye forventnigner til alle elever:
1. Identifiser elevene du har lavere forventninger til.
2. Identifiser eventuelle likheter mellom disse elevene (har de felles karakteristika som gjør at du oppfatter at de har lavere potensial; kjønn, sosial bakgrunn, klær, språkbruk osv)
3. Identifiser hvordan du møter disse elevene
4. Endre adferd slik at alle møtes likt og opplever høye forventninger

Jeg er ikke sikker på at vi skal sette alle lærere på et slikt firepunkts kurs, men jeg tror vi alle kan gjøre lurt i å ta en ærlig runde med oss selv for å reflektere over om vi kanskje ikke alltid signaliserer høye forventninger til alle elevene våre. Kanskje skal vi sette opp et videokamera i en time eller to for å studere oss selv - eller invitere inn en kollega for å observere. Eller kanskje vi skal spørre elevene selv. Vi ber dem evaluere seg selv, klassemiljøet, læringssituasjonen og kanskje også vår undervisning. Men spør vi dem de viktige spørsmålene?
- føler du deg sett? opplever du at jeg har tro på deg? synes du at du får vist hva du kan? hvilke tanker tror du jeg gjør meg om deg? Kanskje de interessante svarene kommer da?