Lærerhverdag #10 - videoveiledning

Sånn i full fart før jul - mest fordi jeg lovet å legge det ut. Jeg har prøvd ut videoveiledning, dvs at jeg bruker et program (i mitt tilfelle Camtasia) til å "filme" det som skjer på skjermen mens jeg retter. I tillegg kan jeg lese ikk kommentarer. Målet er å komme så nær 1:1-veiledningen som mulig uten å bruke for mye tid på det.
På denne måten oppnår jeg følgende fordeler:
- elevene opplever muntlig tilbakemelding som mer personlig og engasjerende enn skriftlig
- det er letter å forklare hva jeg mener i en del tilfeller
- det går ofte raskere å si hva jeg mener - og blir mer presist
- jeg kan lettere vise tekstinterne sammenhenger ved å kunne scrolle opp og ned i teksten
- jeg kan fortsatt skrive kommentarer enten med tastaturet eller med styluspenn (har tablet-PC)
- elevene kan se gjennom i sitt eget tempo og kan hente fram kommentarene senere
- dette kan fint brukes i alle fag

Noen utfordringer:
- en må være ganske skjerpet når en går gjennom teksten (det har vist seg å være gunstig å gå raskt gjennom teksten først og notere noen stikkord for å bedre fremdriften i filmen)
- en må sitte et stille sted og rette - altså er det langt mindre fleksibelt enn vanlig retting
- det er en fordel å ha en tablet  (kostnad)

Eksempelet jeg har lagt ut under er relativt forseggjort, rett og slett fordi jeg ville prøve ut en del muligheter/effekter i Camtasia. De tar mye tid å legge til, men gjør produktet bedre. I det daglige tror jeg imidlertid det er urealistisk å legge til slikt. Jeg skal legge ut et annet eksempel senere som er uten fiksfakserier, men du klarer sikkert å se for deg omtrent hvordan det vil se ut.

Teksten i dette eksemplet er for øvrig brukt med elevens tillatelse.


Videoretting from Bjørn Helge Græsli on Vimeo.

Vurdering av noe

I etterkant av LNUs landskonferanse, en diskusjon i etterkant av Henning Fjørtofts kurs på jobben min og tanker jeg har gjort meg om vurdering av tekster, fikk jeg lyst til å skrive noen ord om (primært) skjønnlitterære og sammensatte tekster. Hvordan skal vi vurdere disse. Vi har selvsagt den verktøykassa vi alltid har hatt: hva sise og hvordan sies det? I tillegg har vi den vanskelig beskrivbare komponenten som er sakens kjerne: magefølelesen - om teksten fungerer - om teksten berører/engasjerer - noe.

Det er gode grunner til å stille spørsmål ved om dette er noe som bør med i vurderingen - han det operasjonaliseres? Kan det bli objektivt? Er det rimelig å forvente at elevene kan forholde seg til slik taus kunnskap? Kan det læres bort? Fra et vurderingsståsted vil det være gunstig å unngå det slik at vi kan holde oss til det observerbare, objektive og beskrivelige. Er sjangertrekkene der? Er det brukt virkemidler? Svarer eleven på oppgaven? Er grammatikken slik vi ønsker? Det er nok å ta tak i og beherske.

Men er det ikke reduktivt å definere tekst som en gruppe konkrete elementer som skal settes sammen som lego? Er ikke det å utelate kanskje den viktigste kvaliteten ved en tekst - om den kommuniserer godt? Om den berører, engasjerer, aktiviserer, motiverer, ryster eller irriterer? Det er ikke vanskelig å se for seg tekster der alle komponentene er på plass, men som likevel ikke er gode. Og motsatt: gnistrende gode tekster som bryter med alt vi forventer. Bør ikke denne dimensjonen med? Og kan den i så fall gjøres til en objektiv størrelse?

Kan det være at vi må leve med at kreative tekster i skolen måles etter kvaliteter og kompetanser som ikke lar seg rubrisere eller beskrive på noen meningsfull måte? Går det an å få en god karakter hvis du skriver korrekte tekster - men uten nerve? Jeg erkjenner gjerne at jeg ofte mangler ord i møte med elever som har skrevet tekster: joda, det er mye bra der, faktisk lite å sette fingeren på, men likevel -. Noe mangler. En glød, en nerve, en intensitet, et engasjement. Noe. For en vil tekstens pathos være ypperlig, for en annen kvalmende. Er pathos kvantifiserbart?

Noen er fortellere, formidlere, andre i mindre grad. Hvis denne dimensjonen av tekster skal vurderes, har jeg vanskelig for å se noen veg til objektiv vurdering. Det er ikke mulig å få alle til å enes om hvilken bok som er årets, tiårets eller hundreårets beste. Og enda verre er det å beskrive presist hva som gjør at Don Quixote er bedre enn Prosessen eller at Askildsen skriver bedre noveller enn Lønn. Noe er det. Men hva?

Tanker, anyone?