Lærerhverdag #30 - læreplaner og minstekrav

Lærerplanrevisjoner i mange fag er på veg, og sårt tiltrengt. Det er en relativt utbredt oppfatning at det er for mange mål i mange fag, noe som går på bekostning av dybde og tilpasning. Et eksempel: samfunnsfag vg1 har 84 årstimer, ca. 3x45 minutter i uka. På den tiden skal følgende 60 (seksti)(!) mål bearbeides, læres og vurderes:

Mål for opplæringa er at eleven skal kunne

• definere sentrale omgrep knytte til sosialisering og bruke dei til å undersøkje trekk ved sosialiseringa av ungdom i Noreg
• forklare kvifor kjønnsroller varierer mellom samfunn og kulturar 
• diskutere kvifor kjønnsrollene endrar seg over tid
• rekne ut inntekter, planleggje pengeforbruk i ein familie ved å bruke ulike verktøy
• vurdere korleis sparing og låneopptak påverkar personleg økonomi
• drøfte rettane ein har som forbrukar
• diskutere forbrukaren sitt etiske ansvar
• gjere greie for endringar i familie- og samlivsformer
• gjere greie for økonomiske og juridiske sider ved å gå inn i eit samliv 
• diskutere følgjer av samlivsbrot
• bruke digitale verktøy til å finne informasjon om omfanget av kriminalitet i Noreg
• grunngje kvifor samfunnet straffar
• gjere greie for korleis kriminalitet kan førebyggjast
• definere omgrepa levestandard og livskvalitet
• gjere greie for årsaker til at levestandarden i Noreg har auka
• diskutere om auken har ført til betre livskvalitet
• bruke digitale verktøy til å hente informasjon om ulike yrker
• diskutere moglegheiter og utfordringar på arbeidsmarknaden i dag
• reflektere over verdien av å ha eit arbeid og kva som kjenneteiknar eit godt arbeidsmiljø
• gjere greie for årsaker til arbeidsløyse  
• drøfte måtar å redusere arbeidsløysa på
• diskutere noen etiske problemstillingar knytte til arbeidslivet
• gjere greie for organisasjonane sin plass i det norske arbeidslivet og for faktorar som bestemmer lønn og arbeidsvilkår
• vurdere utfordringar ved å etablere ei bedrift
• trekkje ut hovudlinene i resultat- og balanserekneskapet til bedrifter med manuelle og digitale verktøy
• gjere greie for korleis ein sjølv kan vere med i og påverke det politiske systemet gjennom bruk av ulike kanalar for påverknad 
• kunne gjere greie for ulike utfordringar for demokratiet
• diskutere samanhengar mellom styreform, rettsstat og menneskerettar
• gjere greie for styreforma og dei viktigaste politiske styringsorgana i Noreg 
• drøfte fleirtalsdemokratiet i forhold til urfolk og minoritetar
• identifisere grunnleggjande skilnader mellom dei politiske partia i Noreg 
• argumentere frå ulike politiske ståstader
• gjere greie for sentrale kjenneteikn ved norsk økonomisk politikk
• diskutere hovudprinsippa for den norske velferdsstaten og dei utfordringane den står overfor
• definere omgrepet kultur 
• gje døme på at kultur varierer frå stad til stad og endrar seg over tid
• presentere hovudtrekk ved samisk kultur i dag
• reflektere over kva det vil seie å vere urfolk
• beskrive hovudtrekk ved kulturen til nokre minoritetar i Noreg 
• drøfte utfordringar i fleirkulturelle samfunn
• forklare kvifor fordommar oppstår 
• diskutere korleis framandfrykt og rasisme kan motarbeidast
• gje døme på korleis religion og etnisk variasjon påverkar samfunn og kultur
• definere omgrepet makt
• gje døme på korleis makt blir brukt i verdssamfunnet
• forklare omgrepet globalisering 
• vurdere ulike konsekvensar av globalisering
• gje døme på internasjonalt samarbeid 
• beskrive Noreg som internasjonal aktør
• gjere greie for FNs arbeid med fred og menneskerettar 
• forklare FNs rolle i det internasjonale arbeidet for urfolk
• gjere greie for EU sine mål og styringsorgan 
• diskutere Noreg sitt forhold til EU
• bruke digitale verktøy til å finne døme på ulike typar konfliktar i verda 
• presentere ein aktuell internasjonal konflikt og forslag til å løyse konflikten
• gjere greie for årsaker til at somme land er fattige og somme rike 
• drøfte tiltak for å redusere fattigdom i verda
• gjere greie for kva som kjenneteiknar internasjonal terrorisme 
• reflektere over årsaker til terrorisme
• diskutere samanhengen mellom økonomisk vekst, miljø og berekraftig utvikling

Jeg skal ikke bruke tid på å kommentere det åpenbart håpløse i forholdet mellom en slik liste og det tilgjengelige timetallet. 

Det jeg egentlig ville skrive om, var det åpenbare behovet for en nasjonal beskrivelse av minimumskompetansen i de ulike fagene, både når det gjelder bredde og dybde. Det vil si: 

a) Hva er det elevene må kunne i for eksempel samfunnsfag eller helsefag for å få bestått?

b) Hvor mange mål må elevene ha vist kompetanse i for å kunne bestå faget?

Er det slik at alle målene er like viktige? Er all kompetanse like viktig i fagene? Bør det være opp til den enkelte skole å vurdere hva minimumskravet for studiekompetanse er? Bør den enkelte skole få bestemme hvilke og hvor mange mål eleven må ha vist kompetanse i, for å få bestått fra vg2 yrkesfag? 

Et eksempel: kan en få bestått i helsefagarbeiderfaget på Vg3 uten å ha (vist) tilstrekkelig kompetanse i dette målet?


• utføre førstehjelp og følge rutiner for varsling


Hjelper det da at eleven har vist god kompetanse i for eksempel

• 
veilede i bruk av aktuelle hjelpemidler



Jeg mener vi bør skille mellom avgjørende kompetanse og annen kompetanse. Læreplanen burde definere et "gulv", et nivå som er minimum for å få bestått i faget. Dette kan ikke være opp til den enkelte skole/lærer. Det er mangelen på et slikt gulv som blant annet er medvirkende til at en del elever går ute av ungdomsskolen uten grunnleggende ferdigheter i lesing og regning - og ut av vgs uten det samme. 


Hvis noen mål i læreplanen var "rødmerkede", ville det signalisere at de er nødvendige for å kunne bestå faget. For eksempel markeres det at 

• å 
bruke lesestrategier variert og fleksibelt i lesing av skjønnlitteratur og sakprosa
er 

viktigere enn 

• å kunne
gjøre rede for noen kjennetegn ved hovedgrupper av norske talemål




Hvis man i tillegg kunne kutte litt i skogen av mål, slik at man på hvert nivå opplever å ha tid og mulighet til å sikre at alle elevene har nådd viktig kompetanse. Mer om dette her 

Lærerhverdag #29: Digital natives vs. digital immigrants?

Spørsmålet med alle slike kategoriseringer, er hvilken innsikt de tilfører. Setter begrepene ord på reelle ulikheter, eller forenkler de et sammensatt bilde på en måte som forvirrer. Jeg leste med interesse June Breiviks innlegg om temaet, i etterkant av IKT-senterets nedsabling av begrepet digital natives på NKUL. Jeg opplever at forskjellene mellom folk innad i aldersgrupper er minst like stor som mellom grupper. Mange 50-åringer er minst like digitalt tenkende og kompetende som de de mest digitale 18-åringene. Og det finnes en od del 18-åringer som ikke er veldig mye mer digitalt tenkende enn en skeptisk 50-åring. Man ser en tydelig forskjell i gjennomsnittet, ja, men ikke så stor som begrepene antyder.

Jeg tror også begrepene impliserer at "digitalt innfødte" på en eller annen måte tenker og lærer på en annen måte enn eldre generasjoner. Prensky selv og andre har pekt på at hjernen gjennom tidlig kontakt med digitale sosialiseringsformer og digitalt basert læring, får en annen struktur enn andre hjerner. Likevel tror jeg neppe at de fleste foreldre i dag vil oppleve at barna er veldig annerledes skrudd sammen enn de selv var. Litt av årsaken er at den øvrige sosialiseringen fremdeles er svært lik den før (slik sett var kanskje overgangen fra en hovedsaklig rural til urban samfunnsstruktur, vel så viktig for sosialisering). De fleste barn er fysisk aktive, går i barnehage, leker, snakker IRL og har ellers en svært så analog oppvekst. Dermed reduseres forskjellene som økende digitalisering kunne medført.

Min påstand er derfor at dagens barn og unge slett ikke er så fryktelig forskjellig fra meg da jeg var liten, og heller ikke med min far da han var liten. De ulikhetene som finnes, skyldes minst like mye andrede sosiale forutsetninger på andre områder: velstandsvekst, fredstid, samfunnsnormer, tid, fritidstilbud, kommunikasjon osv.

Den viktigste forskjellen mellom "oss" og "dem" er at de er vant til å bruke "dingser". De har sett en del mer på en skjerm, spilt noen flere dataspill og hatt friere tilgang til tema og bilder som før krevde noen mer arbeid å få tilgang til. De er ikke vant til at bøker er det naturlige stedet å finne informasjon, at ting (sosiale og andre) må planlegges i god tid, og at du kan tabbe deg ut uten å være redd for å se deg selv på nettet etterpå.

Men lærer de veldig annerledes? Tror ikke det. Men så tror jeg heller ikke at vi eller våre foreldre lærte optimalt slik skolen var før. Og jeg tror dagens unge ville ha lært omtrent like mye/lite som tidligere generasjoner, gitt at lærerne fikk holde på på samme måte, og at presset fra foreldre hadde vært like sterkt. Dagens unge har en del ferdigheter som "vi" ikke har, men mangler også noen.

Jeg synes ikke skolen bør endres fordi dagens unge er så annerledes og "trenger" en annen måte å lære på fordi de er digitale, men fordi samfunnet trenger nye typer kompetanse og ferdigheter og fordi en annen pedagogikk kan hindre tapet av kreativitet og selvstendig tenkning som vi har sett i den tradisjonelle skolen. Den tradisjonelle skolen har heller ingen enestående track record når det gjelder verken dannelse eller frafall. En runde i Dagbladet, VG eller andre diskusjonsfelt, samt en samtale om vitenskaps- eller samfunnsrelaterte tema med et gjennomsnittlig utvalg voksne avslører at den tradisjonelle skolen ikke har fått alle helt fram til målet.

Nå er problemet at vi har endret rammebetingelsene (Kunnskapsløftet, forskrifter, elevrettigheter, IKT i skolen osv) uten å se nøye på pedagogikken. Lærerutdanningen er i dag (basert på egen erfaring og respons fra/samtaler med mange studenter og unge lærere) ikke en arena som i god nok grad forbereder studenter på å bli lærere. Dermed opprettholdes misforholdet mellom pedagogikken og rammebetingelsene.

Jeg mener derfor at distinksjonen digitalt innfødte (innvandrere eller hva du vil ikke er spesielt opplysende eller hensiktsmessig. Skolen bør endres, ja, men ikke på grunn av at elevene er så veldig annerledes enn før. Skolen bør endres fordi de ikke er så annerledes enn før. Og gjennomsnittseleven verken før eller nå har lært spesielt mye av lange forelesninger. Eller lekser. Eller karakterer. Eller uklare tilbakemeldinger. Eller å bli fortalt istedenfor å utforske. Eller sitte lenge stille. Eller være mest inne. Eller vise kompetanse stort sett gjennom skriving. Eller aldri få god nok hjelp med lesing. Eller å aldri oppleve mestring i matte etter 4. klasse. Og så videre. IKT gir skolen noen nye muligheter for å følge opp elever bedre, gir flere læringsstrategier, økt mulighet for variasjon, nye muligheter for å vise kunnskap osv. Der ligger potensialet, ikke i slavisk IKT-fisering, elektrifisering av gammel pedagogikk eller noe annet.

Derfor vil jeg gjerne bort fra begreper som prøver å skap et skille mellom elever før og nå, i alle fall som redskap for endring i skolen (sosiologer og andre må gjerne bruke dem). Elever må fortsatt pugge ord, lære fakta og begreper osv - men kan kanskje bruke andre verktøy. De må lære noen nye ferdigheter knyttet til informasjon og kildebruk, men må som før lære å applikere kunnskapen som redskap for å forklare og forstå verden. Elevene må fortsatt lære å stille og svare på spørsmål, men kan lære å gjøre det på nye arenaer og til andre publikum enn læreren. Elevene må fortsatt lære språk, men kan kanskje lære mer autentisk sammen med elever i andre land. Elevene må fortsatt lære nye regneferdigheter, men vil kanskje ha større utbytte av at læreren snur læringsmodellen på hodet, eller at skolen tenker annerledes om progresjon.

Lærerhverdag #29: Lekser III

CC-BY-NC - Bjørn Helge Græsli

For en tid tilbake la jeg ut flytskjemaet til høyre på Twitter, og det fikk realtivt stor respons. Jeg tenkte jeg skulle legge det ut "ordentlig" med CC-lisens i tilfelle noen skulle ønske å bruke eller modifisere det.

Prinsippet bak det er at lekser skal utformes med samme grad av planlegging som vi ønsker å ha i timene på skolen. Hvis lekser blir en salderingspost som ikke støttes eller følges opp, blir verdien lav, og leksene øker faglige og sosiale forskjeller.

Min grunnholdning er  at man ikke skal gi lekser hvis man ikke må. Må man, bør en gjennom punktene i lista for å sikre at leksene faktisk fører til læring for alle elevene.

Jeg ser ikke for meg at man alltid vil eller kan følge dette skjemaet, men jeg synes spørsmålene den stiller, er viktige å tenke gjennom eller diskutere med andre. Vil du lese mer om hva jeg tenker om lekser, har jeg skrevet en del her og her. I tillegg har Henning Fjørtoft skrevet bra om det her. Du kan også se denne videoen:

Læreplanrevisjon (norsk)

Læreplanen i flere fag skal revideres til skolestart høsten 2013, blant annet skal noskefaget få en face-lift. Det er bra, for dagens plan er stort sett til frustrasjon for de fleste. La meg begynne med å si at jeg er veldig fornøyd med at læreplanen er kompetansemålbasert, så blir ikke alt negativt :-)

Antall mål

Det er jevnt over altfor mange mål. Dermed blir det lite rom for å gjøre tilpasninger og å ta igjen ting som det viser seg på høyere trinn ikke er blitt lært da det burde. Skal man ta vurderingsforskriften på alvor (og det bør man jo), blir det også mye som må vurderes - det er verken lærere eller elever interessert i. Formaliserte vurderinger tar nemlig mye tid, og tid har man lite av når det er mange mål. Resultatet er at det blir for liten mulighet til fordypning, og det er nettopp fordypning mange av målene legger opp til.

Ordlyd

Det bringer oss til problem nummer to, nemlig måten målene er formulert på. Mange av målene er såpass komplekse at de a) er vanskelige å tolke og b) inneholder så mye at en strengt tatt trenger hele året på ett enkelt mål. Når perasjonaliseringen av et mål innebærer radbrekking av det for å få det inn i en noenlunde fornuftig ramme, fjerner det mye av legitimiteten til planen og sjansen for forskjeller mellom skoler er betydelig. 

Organisering

Organiseringen av målene er et annet problem. Hovedinndelingen muntlige tekster, skriftlige tekster, sammensatte tekster, språk og kultur gir ingen mening. Ikke gjenspeiler den de grunnleggende ferdighetene og ikke gjenspeiler den karakterene - hovedområdene har rett og slett ingen funksjon. De grunnleggende ferdighetene blir ganske så stemoderlig behandlet i planen. Joda, både lesing, skriving sv er nevnt inni der, men vanligvis knyttet opp mot andre mål slik at arbeidet med disse viktige ferdighetene ikke god nok oppmerksomhet. 

Studieforberedende vs. yrkesfag

Når Vg1 på stsp og Vg1 + 2 på yrkesfag har samme mål, fører det gjerne til at vg1 på stsp blir lite konkret og utfordrende, mens den på yrkesfag for mange er i overkant krevende. Dette henger sammen med mengden mål. Mange av målene her er rene repetisjonsmål fra ungdomsskolen - det blir kjedelig for sterke elever, mens elever som sliter med svake grunnleggende ferdigheter trenger andre mål enn disse. Delingen av norsk i 2 + 2 timer hjelper heller ikke. 2 timer i uka er veldig sårbart og gir dårlig kontinuitet. Kombinert med de mange målene og vurderingsforskriften, blir det lite tid til undervegsvurdering og innlæring på vg2. 

Karakterene

Karakterene i norsk har mange snakket og ment mye om - jeg tar ikke bryet med å foreslå hvordan jeg synes de bør være, men peker på et par konsekvenser av å ha tre stykker etter vg2.

1. Karakterene har "navn" som gir liten mening. Det er mengder av kompetansemål, og de færreste nevner ordene hovedmål og sidemål. Hva er forskjellen på de to? Inneholder de i praksis de samme målene + evnen til å skrive hver av målformene? Gir de to karakterene sørlig nytig informasjon for arbeidsgivere? Bidrar de til å gjøre vurderingen likest mulig i ulike klasser? Og hva er muntlig? Er det muntlig norsk eller norsk muntlig? Er det evnen til å gjøre rede for akkurat de samme innholdsmålene som hoved- og sidemålskarakteren dekker (altså den samme kompetansen en gang til) eller er det kun evnen til å uttrykke seg muntlig. 

2. Elever som motiveres av avsluttende karakterer, har lite å hente i vg1 og 2. Særlig oppleves vg2 med sine mange og tunge mål som utfordrande å skape motivasjon for.

I det hele tatt virker det som om evnen og viljen til å gi avkall på noen hjertebarn ikke har vært til stede. Læreplanen skal være ambisiøs, ja, men uoverkommelig er neppe noe sjakktrekk. Hva om vi gjør læreplanen ambisiøs på en annen måte, nemlig at vi skal lage en plan som legger mulighetene til rette for at flere opplever mestring - lærererne inkludert.

Hva om vi organiserte planen etter de grunnleggende ferdighetene lesing, skriving, muntlige ferdigheter, digitale ferdigheter og regning og så definerer ulike nivå som bygger på hverandre. 

Lesing (dette er påingen måte verken vitenskapelig eller forskningsbasert, bare et eksempel):

1. gjenkjenne bokstavformer

2. kunne koble bokstav med lyd

3. kunne bokstavere ord

4. kunne lese bokstaver i sekvens

5. kjenne igjen de høyfrekvente ordene

6. kunne lese treordssetninger

7. kunne lese tekster med flere setninger på hver side

8. kunne lese tekster med fem ord i setningene

osv

40. kunne lese avisartikler på x ord og gjenfortelle innholdet

41. kunne bruke søkelesing for å finne igjen informasjon i faktatekster

42. kunne finne argumenter i fagtekster

Tilsvarende for de andre ferdighetene. Alle dagens mål kan lett plasseres/omskrives inn i en slik struktur.

En slik organisering virker strukturerende på arbeidet med viktige ferdigheter, men kan bringe inn andre elementer etter hvert. Med gjennomgående mål som dette, blir det enklere å gi elever utfordringer på sitt eget nivå, og å sikre at ingen elever mister verdifulle trinn i læringsprosessen. Læreren beholder en viss metodefrihet, men innenfor en beskrivelse som sikrer at alle henger med, at ingen mister nødvendige trinn fordi man må "rekke over alle målene".

NKUL 2012

Et av de mest leste innleggene på denne bloggen var lenge det hvor jeg summerte opp NKUL 2010. Når jeg nå skal oppsummere årets NKUL, registrerer jeg at mye av det som sto i det sammendraget, også kunne stått her. Det er interessant nok, men jeg dveler ikke ved det. Resten av dette (litt for lange) er et forsøk på å eke på noen hovedtendenser basert på de få sesjonene jeg kunne overvære (av de mange, mange man kunne velge i).

Oppturer

1. Twitter
Å skrive og lese Twitter-meldinger fra sesjoner jeg er på selv og fra andre sesjoner, er virkelig berikende. I tillegg til å oppdage en rekke nye, interessante tvitrere, får jeg med med meg mye interessant fra andre sesjoner. Men, kan du innvende, fører ikke multiaskingen til at du får med deg mindre der du er? Jo, det er mulig, men jeg opplever totalen som positiv. Diskusjoner, utdypinger, oppsummeringer - nyttig og kontaktskapende. NKUL skal ha ros for at de er gode til å oppmuntre til tvitring.

2. Pausene
Pausene er alltid gull - det er der sesjonene bearbeides, utvikles og utdypes. Å treffe både gamle og nye kjente gir både sosialt og faglig påfyll. Det er flott at NKUL lykkes i å samle såpass mange nye deltakere hvert år.

3. Streaming
Streaming er suverent for alle som ikke er til stede, og gjør at flere kan delta i samtalen på Twitter og i samskriving (samskrive.ndla.no/nkul12 v/@ghveem).

4. Gode ideer
@Calculator1974 (Roger Markussen) og @lektorthue (Bjørn Ove Thue) viste fram flipping, og det var en rekke andre flotte eksempler på vellykket digital praksis, oftest i samspill med fag. Prosjekter som Bråk i Odda viser at kreativiteten og gjennomføringsevenen blomstrer.  En utfordring kan være å se sammenhengen i de ulike oppleggene - blir fragmentarisk og gir inntrykk av at digital kompetanse er noe helt annet (og langt mer krevende) enn "tradisjonell" skole? Det blir lett fokus på metoden istedenfor tenkningen. Flere innlegg holdt høy kvalitet og bidro med viktige konstateringer, mythbusting og blikk framover. Andre ga praktiske tips.

Nedturer


1. 1-mange
Som @evabra (Eva Bratvold) også peker på, er det i all hovedsak 1-mange-foredragene som dominerer konferansen. Noen hederlige unntak var det, for eksempel IKT-senterets mobilavstemminger, Alex Strømme og tilrettelegging for spørsmål og svar på slutten av enkelte sesjoner. (Det var sikkert også andre sesjoner enn dem jeg var på, som hadde mer interaksjon). Hovedinntrykket er likevel at en konferanse som skal handle om endring av praksis og nye muligheter, sementerer den tradisjonelle formidlingsformen. Modellering, anyone?

Kunne det vært mer rom for diskusjon/samtale også i sesjonsform? En sesjonsrekke som tar opp ulike tema og har moderator og "show and tell"? Eller samle noen av de mange dyktige IKT-pedagogene som får til flotte ting i klasseromme sine til å dele erfaringer - en slags tweetup i sesjonsformat? Er det interessant, har jeg en lang liste med navn.

2. Ikke utenom
Rent personlig var det kjipt å bo så nær, og likevel ikke kunne være med på en eneste tweetup. Det er alltid en flott arena for å snakke med folk og "lande" inntrykk fra konferansen. Mye jeg har gjort i egen praksis, har startet som en samtale etter at konferanser har avsluttet det regulære programmet. I tillegg er det jo veldig hyggelig å omgås flinke folk!

3. Sutring
Vi klager. Lærerne vil ha mer tid og kompetanseheving. Myndighetene vil ha noe, men helst ikke bruke penger på det. Skolelederne vil ha mer penger å bruke. Alle vil at ting skal skje fortere, men ingen kan helt få til noe før, osv. Paneldebatten torsdag var en klassisk øvelse i å peke på at mye er bra (og litt bedre enn i en del utland) men at alt må bli bedre. Å faktisk få gjort det, ser ut til å gå tregt. Grunnen er selvsagt at vi står midt oppe i noe vi verken vet hvordan kommer til å ende eller helt hvordan vi best skal håndtere. Med fare for å overforenkle (nødvendig, ettersom posten allerede er farlig nær tl;dr) og dermed ignorere en rekke flotte unntak, kommer en liste over hva jeg mener må skje.

Lærerne må ta grep om egen kompetanseheving. Ingen kommer til å gjøre det for oss. Kurs kan hjelpe, men det er mye raskere og bedre å sette i gang selv. Les. Søk. Spørr. Utforsk. Som IKT-senterets utsendte påpekte, er det en myte at de digitalt innfødte kan overlates til seg selv fordi den kan så mye - men vi kan stole på at de får til mye hvis vi bare har oversikt over hvilken kompetanse de bør ha og kan vise dem god bruk.

Utdanningsmyndighetene må gjør fagplanene tydeligere - digital kompetanse som grunnleggende ferdighet er flott og viktig, men mange lærere forholder seg i hovedsak til kompetansemålene for fagene. Det kan man mene hva man vil om, men så lang det er situasjonen, må det bli langt tydeligere mål for hva digital kompetanse innebærer innenfor de ulike fagene. Kunne det vært en idé å organisere faglæreplanene slik at de grunnleggende ferdighetene erstatter dagens hovedområder? Bevilg mer penger til god forskning på konsekvensene og utbyttet av digital læring. Og: gjør noe med eksamensformen. Gjør det lønnsomt å jobbe med gode digitale ferdigheter (også). Skal man ha en eksamen, bør den være mer relevant enn den er i mange fag i dag.

Lærerutdannerne må følge med i timen. Selv om en del gjør flotte ting og tendensen sikkert er positiv, er edt kritisk at lærerutdanningene snarest tar den nye digitale hverdagen og digital kompetanse på alvor. Det gir ingen mening at stadig nye kull sendes ut fra universitet og høyskoler uten nødvendig kompetanse, bare for å trenge etterutdanning kort tid etter. Pedagogikken må også tilpasses nye realiteter. En pedagogisk utdanning som ikke fanger opp elevenes digitale hverdag og IKTens inntog i klasserommene, er langt på veg irrelevant.

Skoleeierne må satse tøffere på å skaffe grunnskolene bedre utstyr. I dag er forskjellene i landet veldig store, og selv om man kan gjøre en del også med gammelt utstyr, får man gjort lite uten utstyr. 1:3-dekning bør være minimum. Brett, PC, mac osv er underordnet. I tillegg bør man ta en runde med seg selv: vil vi være bekjent av å ha et skolesystem som sertifiserer ungdommer som ikke har lært å håndtere internett, for videre utdanning eller arbeid? Når samlet læreren inn blyantene for å hindre at elevene skulle spille bondesjakk eller drodle?

Skolelederne må (sammen med eierne) legge opp til a) klare krav til grunnleggende digital kompetanse og b) systematisk kvalitetskursing. Kartlegg, støtt, følg opp og evaluer. Første ledd i kursingen bør være i konkrete grep i klasserommet for å gjenvinne følelesen av mestring. Neste ledd blir å forstå hvordan ungdom tenker om teknologien - og hvordan denne forståelsen kan utnyttes eller kanaliseres til læring.

Leverandørene må lage enda bedre ting. Forlagene og NDLA må lage digitale læremidler som i mindre grad enn nå er "bok på nett" - det kommer seg, men potensialet er stort. LMSene må bli bedre. Og når de presenterer produktene sine, må de i større grad (be)vise hvordan dette gavner elevenes læring. Også her må det forskes enda mer. Og grensesnitt, tilpassing og plattformuavhengihet er stikkord.

IKT-ressursene, pådriverne, pilotene, hva man vil kalle dem/oss, må gå en runde med oss selv og tenke - hvorfor når vi ikke lenger ut? Da jeg spurte om inntrykk etter NKUL på Twitter, fikk jeg blant annet dette innspillet fra Signe Moen (@signemoen): Viktig å unngå at "ikt-klasseskiljet" veks seg større,unødig bruk av elitistiske forkortingar og omgrep skaper avstand/frykt - med referanse til deler av Twitter-feeden. Det er vel og bra holde øynene åpne for ny utvikling, peke på internasjonale trender, vise fram nye muligheter, peke på nyttig programvare og diskutere den nye generasjonens endrede forutsetninger for læring, men det er en klar fare for at dem vi ønsker å få med opplever at alt dette er i overkant overveldende. Hvis Twitterstrømmen for sjelden byr på nye stemmer, kan det skyldes at diskursen samtalen der er lite inkluderende og elitistisk?

Og alle må bli mer kompromissløse i å tenke hva som gjør at elevene opplever skolehverdagen som lærerik og meningsfull. Ikke kul, ikke underholdende, ikke nødvendigvis digital. Og i alle fall ikke umotiverende, fattig på læring og helanalog. I dag er det for mange ting som på plass før vi kan begynne å tenke på hva som vil være best for elevene. Rammene er ofte lite fleksible for å fange opp elever som sliter og elever som trenger større utfordringer. Hvilke rammer gir det mening å utfordre, hvilke kan vi tøye og hvilke kan vi ignorere?

Hva tenker andre? En rask runde på Twitter ga meg følgende stikkord for hva som blir viktig neste fem år:

• mer sky, mindre plattform
• Bring your own device (BYOD)
• læring (ikke verktøy)
• elevstyrt innovasjon
• omvendt undervisning

For egen regning legger jeg til større handlekraft jf. listen over. I sin siste bok omtaler Dylan Wiliam praksisendring som "mid-air engine repair". Det er risikofylt og ubehagelig, men hvis alle skal vente til alle andre brikker er på plass, tar det for lang tid. I tillegg håper jeg vi får stadig bedre redskaper for IKT-støttet formativ vurdering og tilpasset opplæring. Det er der jeg i hovedsak opplever at IKT kan by på betydelig merverdi sammenlignet med andre læringsteknologier. 

IKT har potensial til å hjelpe flere og til tidlig og vedvarende mestring - det er derfor jeg bruker tiden min på dette.

Innspill mottas gjerne, for jeg skriver om mange ting det er lett å se det er mulig å være uenig i.