Lærerhverdag #29: Digital natives vs. digital immigrants?

Spørsmålet med alle slike kategoriseringer, er hvilken innsikt de tilfører. Setter begrepene ord på reelle ulikheter, eller forenkler de et sammensatt bilde på en måte som forvirrer. Jeg leste med interesse June Breiviks innlegg om temaet, i etterkant av IKT-senterets nedsabling av begrepet digital natives på NKUL. Jeg opplever at forskjellene mellom folk innad i aldersgrupper er minst like stor som mellom grupper. Mange 50-åringer er minst like digitalt tenkende og kompetende som de de mest digitale 18-åringene. Og det finnes en od del 18-åringer som ikke er veldig mye mer digitalt tenkende enn en skeptisk 50-åring. Man ser en tydelig forskjell i gjennomsnittet, ja, men ikke så stor som begrepene antyder.

Jeg tror også begrepene impliserer at "digitalt innfødte" på en eller annen måte tenker og lærer på en annen måte enn eldre generasjoner. Prensky selv og andre har pekt på at hjernen gjennom tidlig kontakt med digitale sosialiseringsformer og digitalt basert læring, får en annen struktur enn andre hjerner. Likevel tror jeg neppe at de fleste foreldre i dag vil oppleve at barna er veldig annerledes skrudd sammen enn de selv var. Litt av årsaken er at den øvrige sosialiseringen fremdeles er svært lik den før (slik sett var kanskje overgangen fra en hovedsaklig rural til urban samfunnsstruktur, vel så viktig for sosialisering). De fleste barn er fysisk aktive, går i barnehage, leker, snakker IRL og har ellers en svært så analog oppvekst. Dermed reduseres forskjellene som økende digitalisering kunne medført.

Min påstand er derfor at dagens barn og unge slett ikke er så fryktelig forskjellig fra meg da jeg var liten, og heller ikke med min far da han var liten. De ulikhetene som finnes, skyldes minst like mye andrede sosiale forutsetninger på andre områder: velstandsvekst, fredstid, samfunnsnormer, tid, fritidstilbud, kommunikasjon osv.

Den viktigste forskjellen mellom "oss" og "dem" er at de er vant til å bruke "dingser". De har sett en del mer på en skjerm, spilt noen flere dataspill og hatt friere tilgang til tema og bilder som før krevde noen mer arbeid å få tilgang til. De er ikke vant til at bøker er det naturlige stedet å finne informasjon, at ting (sosiale og andre) må planlegges i god tid, og at du kan tabbe deg ut uten å være redd for å se deg selv på nettet etterpå.

Men lærer de veldig annerledes? Tror ikke det. Men så tror jeg heller ikke at vi eller våre foreldre lærte optimalt slik skolen var før. Og jeg tror dagens unge ville ha lært omtrent like mye/lite som tidligere generasjoner, gitt at lærerne fikk holde på på samme måte, og at presset fra foreldre hadde vært like sterkt. Dagens unge har en del ferdigheter som "vi" ikke har, men mangler også noen.

Jeg synes ikke skolen bør endres fordi dagens unge er så annerledes og "trenger" en annen måte å lære på fordi de er digitale, men fordi samfunnet trenger nye typer kompetanse og ferdigheter og fordi en annen pedagogikk kan hindre tapet av kreativitet og selvstendig tenkning som vi har sett i den tradisjonelle skolen. Den tradisjonelle skolen har heller ingen enestående track record når det gjelder verken dannelse eller frafall. En runde i Dagbladet, VG eller andre diskusjonsfelt, samt en samtale om vitenskaps- eller samfunnsrelaterte tema med et gjennomsnittlig utvalg voksne avslører at den tradisjonelle skolen ikke har fått alle helt fram til målet.

Nå er problemet at vi har endret rammebetingelsene (Kunnskapsløftet, forskrifter, elevrettigheter, IKT i skolen osv) uten å se nøye på pedagogikken. Lærerutdanningen er i dag (basert på egen erfaring og respons fra/samtaler med mange studenter og unge lærere) ikke en arena som i god nok grad forbereder studenter på å bli lærere. Dermed opprettholdes misforholdet mellom pedagogikken og rammebetingelsene.

Jeg mener derfor at distinksjonen digitalt innfødte (innvandrere eller hva du vil ikke er spesielt opplysende eller hensiktsmessig. Skolen bør endres, ja, men ikke på grunn av at elevene er så veldig annerledes enn før. Skolen bør endres fordi de ikke er så annerledes enn før. Og gjennomsnittseleven verken før eller nå har lært spesielt mye av lange forelesninger. Eller lekser. Eller karakterer. Eller uklare tilbakemeldinger. Eller å bli fortalt istedenfor å utforske. Eller sitte lenge stille. Eller være mest inne. Eller vise kompetanse stort sett gjennom skriving. Eller aldri få god nok hjelp med lesing. Eller å aldri oppleve mestring i matte etter 4. klasse. Og så videre. IKT gir skolen noen nye muligheter for å følge opp elever bedre, gir flere læringsstrategier, økt mulighet for variasjon, nye muligheter for å vise kunnskap osv. Der ligger potensialet, ikke i slavisk IKT-fisering, elektrifisering av gammel pedagogikk eller noe annet.

Derfor vil jeg gjerne bort fra begreper som prøver å skap et skille mellom elever før og nå, i alle fall som redskap for endring i skolen (sosiologer og andre må gjerne bruke dem). Elever må fortsatt pugge ord, lære fakta og begreper osv - men kan kanskje bruke andre verktøy. De må lære noen nye ferdigheter knyttet til informasjon og kildebruk, men må som før lære å applikere kunnskapen som redskap for å forklare og forstå verden. Elevene må fortsatt lære å stille og svare på spørsmål, men kan lære å gjøre det på nye arenaer og til andre publikum enn læreren. Elevene må fortsatt lære språk, men kan kanskje lære mer autentisk sammen med elever i andre land. Elevene må fortsatt lære nye regneferdigheter, men vil kanskje ha større utbytte av at læreren snur læringsmodellen på hodet, eller at skolen tenker annerledes om progresjon.