Oppturer
1. Twitter
Å skrive og lese Twitter-meldinger fra sesjoner jeg er på selv og fra andre sesjoner, er virkelig berikende. I tillegg til å oppdage en rekke nye, interessante tvitrere, får jeg med med meg mye interessant fra andre sesjoner. Men, kan du innvende, fører ikke multiaskingen til at du får med deg mindre der du er? Jo, det er mulig, men jeg opplever totalen som positiv. Diskusjoner, utdypinger, oppsummeringer - nyttig og kontaktskapende. NKUL skal ha ros for at de er gode til å oppmuntre til tvitring.
2. Pausene
Pausene er alltid gull - det er der sesjonene bearbeides, utvikles og utdypes. Å treffe både gamle og nye kjente gir både sosialt og faglig påfyll. Det er flott at NKUL lykkes i å samle såpass mange nye deltakere hvert år.
3. Streaming
Streaming er suverent for alle som ikke er til stede, og gjør at flere kan delta i samtalen på Twitter og i samskriving (samskrive.ndla.no/nkul12 v/@ghveem).
4. Gode ideer
@Calculator1974 (Roger Markussen) og @lektorthue (Bjørn Ove Thue) viste fram flipping, og det var en rekke andre flotte eksempler på vellykket digital praksis, oftest i samspill med fag. Prosjekter som Bråk i Odda viser at kreativiteten og gjennomføringsevenen blomstrer. En utfordring kan være å se sammenhengen i de ulike oppleggene - blir fragmentarisk og gir inntrykk av at digital kompetanse er noe helt annet (og langt mer krevende) enn "tradisjonell" skole? Det blir lett fokus på metoden istedenfor tenkningen. Flere innlegg holdt høy kvalitet og bidro med viktige konstateringer, mythbusting og blikk framover. Andre ga praktiske tips.
Nedturer
1. 1-mange
Som @evabra (Eva Bratvold) også peker på, er det i all hovedsak 1-mange-foredragene som dominerer konferansen. Noen hederlige unntak var det, for eksempel IKT-senterets mobilavstemminger, Alex Strømme og tilrettelegging for spørsmål og svar på slutten av enkelte sesjoner. (Det var sikkert også andre sesjoner enn dem jeg var på, som hadde mer interaksjon). Hovedinntrykket er likevel at en konferanse som skal handle om endring av praksis og nye muligheter, sementerer den tradisjonelle formidlingsformen. Modellering, anyone?
Kunne det vært mer rom for diskusjon/samtale også i sesjonsform? En sesjonsrekke som tar opp ulike tema og har moderator og "show and tell"? Eller samle noen av de mange dyktige IKT-pedagogene som får til flotte ting i klasseromme sine til å dele erfaringer - en slags tweetup i sesjonsformat? Er det interessant, har jeg en lang liste med navn.
2. Ikke utenom
Rent personlig var det kjipt å bo så nær, og likevel ikke kunne være med på en eneste tweetup. Det er alltid en flott arena for å snakke med folk og "lande" inntrykk fra konferansen. Mye jeg har gjort i egen praksis, har startet som en samtale etter at konferanser har avsluttet det regulære programmet. I tillegg er det jo veldig hyggelig å omgås flinke folk!
3. Sutring
Vi klager. Lærerne vil ha mer tid og kompetanseheving. Myndighetene vil ha noe, men helst ikke bruke penger på det. Skolelederne vil ha mer penger å bruke. Alle vil at ting skal skje fortere, men ingen kan helt få til noe før, osv. Paneldebatten torsdag var en klassisk øvelse i å peke på at mye er bra (og litt bedre enn i en del utland) men at alt må bli bedre. Å faktisk få gjort det, ser ut til å gå tregt. Grunnen er selvsagt at vi står midt oppe i noe vi verken vet hvordan kommer til å ende eller helt hvordan vi best skal håndtere. Med fare for å overforenkle (nødvendig, ettersom posten allerede er farlig nær tl;dr) og dermed ignorere en rekke flotte unntak, kommer en liste over hva jeg mener må skje.
Lærerne må ta grep om egen kompetanseheving. Ingen kommer til å gjøre det for oss. Kurs kan hjelpe, men det er mye raskere og bedre å sette i gang selv. Les. Søk. Spørr. Utforsk. Som IKT-senterets utsendte påpekte, er det en myte at de digitalt innfødte kan overlates til seg selv fordi den kan så mye - men vi kan stole på at de får til mye hvis vi bare har oversikt over hvilken kompetanse de bør ha og kan vise dem god bruk.
Utdanningsmyndighetene må gjør fagplanene tydeligere - digital kompetanse som grunnleggende ferdighet er flott og viktig, men mange lærere forholder seg i hovedsak til kompetansemålene for fagene. Det kan man mene hva man vil om, men så lang det er situasjonen, må det bli langt tydeligere mål for hva digital kompetanse innebærer innenfor de ulike fagene. Kunne det vært en idé å organisere faglæreplanene slik at de grunnleggende ferdighetene erstatter dagens hovedområder? Bevilg mer penger til god forskning på konsekvensene og utbyttet av digital læring. Og: gjør noe med eksamensformen. Gjør det lønnsomt å jobbe med gode digitale ferdigheter (også). Skal man ha en eksamen, bør den være mer relevant enn den er i mange fag i dag.
Lærerutdannerne må følge med i timen. Selv om en del gjør flotte ting og tendensen sikkert er positiv, er edt kritisk at lærerutdanningene snarest tar den nye digitale hverdagen og digital kompetanse på alvor. Det gir ingen mening at stadig nye kull sendes ut fra universitet og høyskoler uten nødvendig kompetanse, bare for å trenge etterutdanning kort tid etter. Pedagogikken må også tilpasses nye realiteter. En pedagogisk utdanning som ikke fanger opp elevenes digitale hverdag og IKTens inntog i klasserommene, er langt på veg irrelevant.
Skoleeierne må satse tøffere på å skaffe grunnskolene bedre utstyr. I dag er forskjellene i landet veldig store, og selv om man kan gjøre en del også med gammelt utstyr, får man gjort lite uten utstyr. 1:3-dekning bør være minimum. Brett, PC, mac osv er underordnet. I tillegg bør man ta en runde med seg selv: vil vi være bekjent av å ha et skolesystem som sertifiserer ungdommer som ikke har lært å håndtere internett, for videre utdanning eller arbeid? Når samlet læreren inn blyantene for å hindre at elevene skulle spille bondesjakk eller drodle?
Skolelederne må (sammen med eierne) legge opp til a) klare krav til grunnleggende digital kompetanse og b) systematisk kvalitetskursing. Kartlegg, støtt, følg opp og evaluer. Første ledd i kursingen bør være i konkrete grep i klasserommet for å gjenvinne følelesen av mestring. Neste ledd blir å forstå hvordan ungdom tenker om teknologien - og hvordan denne forståelsen kan utnyttes eller kanaliseres til læring.
Leverandørene må lage enda bedre ting. Forlagene og NDLA må lage digitale læremidler som i mindre grad enn nå er "bok på nett" - det kommer seg, men potensialet er stort. LMSene må bli bedre. Og når de presenterer produktene sine, må de i større grad (be)vise hvordan dette gavner elevenes læring. Også her må det forskes enda mer. Og grensesnitt, tilpassing og plattformuavhengihet er stikkord.
IKT-ressursene, pådriverne, pilotene, hva man vil kalle dem/oss, må gå en runde med oss selv og tenke - hvorfor når vi ikke lenger ut? Da jeg spurte om inntrykk etter NKUL på Twitter, fikk jeg blant annet dette innspillet fra Signe Moen (@signemoen): Viktig å unngå at "ikt-klasseskiljet" veks seg større,unødig bruk av elitistiske forkortingar og omgrep skaper avstand/frykt - med referanse til deler av Twitter-feeden. Det er vel og bra holde øynene åpne for ny utvikling, peke på internasjonale trender, vise fram nye muligheter, peke på nyttig programvare og diskutere den nye generasjonens endrede forutsetninger for læring, men det er en klar fare for at dem vi ønsker å få med opplever at alt dette er i overkant overveldende. Hvis Twitterstrømmen for sjelden byr på nye stemmer, kan det skyldes at
Og alle må bli mer kompromissløse i å tenke hva som gjør at elevene opplever skolehverdagen som lærerik og meningsfull. Ikke kul, ikke underholdende, ikke nødvendigvis digital. Og i alle fall ikke umotiverende, fattig på læring og helanalog. I dag er det for mange ting som på plass før vi kan begynne å tenke på hva som vil være best for elevene. Rammene er ofte lite fleksible for å fange opp elever som sliter og elever som trenger større utfordringer. Hvilke rammer gir det mening å utfordre, hvilke kan vi tøye og hvilke kan vi ignorere?
Hva tenker andre? En rask runde på Twitter ga meg følgende stikkord for hva som blir viktig neste fem år:
- mer sky, mindre plattform
- Bring your own device (BYOD)
- læring (ikke verktøy)
- elevstyrt innovasjon
- omvendt undervisning
For egen regning legger jeg til større handlekraft jf. listen over. I sin siste bok omtaler Dylan Wiliam praksisendring som "mid-air engine repair". Det er risikofylt og ubehagelig, men hvis alle skal vente til alle andre brikker er på plass, tar det for lang tid. I tillegg håper jeg vi får stadig bedre redskaper for IKT-støttet formativ vurdering og tilpasset opplæring. Det er der jeg i hovedsak opplever at IKT kan by på betydelig merverdi sammenlignet med andre læringsteknologier.
IKT har potensial til å hjelpe flere og til tidlig og vedvarende mestring - det er derfor jeg bruker tiden min på dette.
Innspill mottas gjerne, for jeg skriver om mange ting det er lett å se det er mulig å være uenig i.
Hei, mange gode poenger. Tusen takk for at du samler masse av de samme tankene som flakser vilt rundt i hodet mitt, fantastisk effekt hvordan andre kan rydde i mitt hodet. mangler bare noen som kan rydde i huset, så hadde det vært toppen.
SvarSlettOK, et par ting som har heftet meg mest med. Ditt punkt: "..pilotene, hva man vil kalle dem/oss, må gå en runde med oss selv og tenke - hvorfor når vi ikke lenger ut?".
Jeg føler ikke jeg når ut blant egne kolleger en gang. Jeg deler alle fagene mine på itslearning med kollegaer som har samme fag. Bruker itslearning som nav og har "alt" der, lenker ut til ressurser, aktiviteter etc. Jeg tipser litt her og der i lunsjen, i gangen, på møter. Jeg er åpen for å bidra, vise og hjelpe. Det er klart at noe absorberes og adopteres, men det gjennomsyres ikke. Ofte blir det kommentarer som at du er så flink du, oj hva du får tid til, det virker litt vanskelig...eller de litt mer passive: "er alt det du gjør nødvendig, elevene kan da bare lese i boken, jobbe med oppgavesamlingen og levere på itslearning.Mye som bærer preg av tradisjonell pedagogikk i ryggmargen ikke åpenhet for å gjøre ting på nye måter.
Jeg tror faktisk også mye har med om læreren liker elevene, hver enkelt av dem, uansett hva de gjør. For gjør han det, ja da ønsker man vel å legge til rette for at alle skal bli best mulig og da er den digitale skattekisten med verktøy og ressurser et uvurderlig bidrag. Skrev et blogginnlegg en gang som kan illustrere det jeg mener. http://gotaas.blogspot.com/2010/12/ikt-didaktikk.html
Anne Cathrine beskriver hverdagen sånn den er. Dessverre. Jeg vet ikke hvordan vi skal nå fram bedre, og forundres stadig over at ikke lærerværelsene gjennomsyres av nysgjerrighet og utforskertrang. Det virker så kjedelig å ikke prøve nye ting. Men mange ser sikkert ikke behovet så lenge man klarer seg unna med det man alltid har gjort. Vi ser jo - i egen erfaring og i undervisningsevalueringene - at elever som får mulighet til å lære å jobbe godt med digitale verktøy sier at det er positivt for motivasjon og læringsutbytte. Kanskje vi kan trekke inn disse elevene og få hjelp av dem til å formidle budskapet til kollegene? At det har noe for seg å lære seg å bruke digitale verktøy?
SlettEllers: Takk til Bjørn Helge for en god oppsummering. Med denne, sammen med Frøydis sin blogg og det jeg har sortert ut for meg selv i min egen blogg, gjør at jeg begynner å få litt orden på hva jeg har vært med på.
Takk for interessant sammendrag av NKUL, med påfølgende interessante kommentarer. Jeg synes faktisk det er mer spennende å lese folks refleksjoner over NKUL enn å være til stede på selve foredragene. Kanskje fordi jeg selv skulle holde et av dem, og derfor ikke klarte å ha fullt fokus på de andre jeg var med på, men egentlig tror jeg ikke det...
SlettMen over til saken: Også på vår skole opplever vi nøyaktig det samme. Vi er et håndknippe som vet hva Twitter er. De andre er mest opptatt av å sperre SMN (som de kaller det) og Facebook. I det mest ekstreme tilfellet ble vi pålagt av vår avdelingsleder å gi elevene et pdf-dokument med matematikkoppgaver slik at alle kunne huke av at de hadde brukt Data i matematikkundervisningen...
Men jeg har likevel lyst til å forsvare noen av kollegene mine. Selv om flere av dem bare rister på hodet når vi viser dem vår digitale verden, betyr ikke det at de har mistet sin nysgjerrighet og utforskertrang. De aller fleste lærere på min skole er imponerende engasjerte, men de engasjerer seg i ulike emner: Noen fordyper seg i oppfølging, andre klasseledelse, noen i studieteknikk mens andre er fantastisk gode på relasjonen mellom lærer og elev. Læreryrket er uhyggelig komplekst og jeg er noen ganger bekymret for om jeg har gravd meg for dypt ned i det ene emnet (IKT) på bekostning av alle de andre viktige emnene.
Dessverre fikk jeg ikke med meg IKT-senterets nedslakting av forestillingen om digitalt innfødte, men konklusjonen er viktig for det betyr at vi heller ikke kan vente på at unge lærere skal ta dette ansvaret.
Jeg tror rett og slett vi må finne oss i at læreryrket har for store sko for de fleste av oss å fylle (ihvertfall meg) så får vi heller strekke oss så langt vi kan innen de emner vi er gode på og både inspirere og la oss inspirere så godt det lar seg gjøre...
Takk for et interessant og langt innlegg. Langt kan være bra! ;) Jeg synes også at kommentaren var Anne Cathrine er veldig interessant. Jeg er selvfølgelig preget av å jobbe på en skole som legger ekstrem vekt på samarbeid og samhandling. Det passer nok ikke for alle. Men for meg er det helt opplagt (og en kjepphest!) at skoleledelsen må bygge system for deling og samhandling. Alle skal med. Felles planer blir lagt i samarbeid (som er timeplanfestet), parallell-legging av undervisning gir fleksibilitet. Alle må ta ansvar for utvikling. Til slutt: Jeg sier ikke at vi får til dette, men vi jobber med det og prøver. Ildsjeler er utrolig verdifulle, men om de ikke skal få være en del av et fellesskap som de kan lene seg på av og til, er det fare for at de brenner ut.
SvarSlettTakk for reflekterte innspill fra alle fire! Jeg håpet at noe av det jeg skrev skulle pirke litt borti noe som stimulerte til noen tilsvar. Jeg skjønner godt hva dere snakker om alle sammen, og har selv vært i situasjonen dere beskriver. Det er liten tvil om at det gjøres fantastisk arbeid av ildsjeler på mange skoler, og at mange steiner er snudd. Tydelige krav fra ledelse, delingskultur er uten tvil viktige faktorer. Jeg tror også mange lærere vil og prøver - og en del har tross alt kommet et godt stykke. Det jeg opplever selv, er at jeg ikke alltid starter i rett ende. I starten var jeg opptatt av å vise hva man kan gjøre med ulike verktøy, muligheter i ItsLearning, inviterte Arne Krokan til foredrag osv - uten nevneverdig effekt. Det ble litt av det Anne Cathrine snakker om: det ser fint ut, men få orker å forholde seg til det - eller ser ikke at det er bedre for læring. En del sitter nok der - en ser distraksjonene, at det går ut over undervisningen, oppkoblingstrøbbel, forstyrrelser osv. Og som Bjørn Ove peker på, er det kanskje mye å bite over? Er det urealistiske forventninger?
SvarSlettKanskje må jeg heller prøve å vise tydeligere hvordan IKT a) kan hjelpe elever som sliter i dag og b) hvordan læringsutbyttet kan bli bedre med IKT-støttet formativ vurdering. De store tankene om helt nye måter å tenke læring og undervisning på, tror jeg rett og slett blir både for store og føles lite relevante. I overskuelig framtid er det liten grunn til å tro at det blir noen utdanningsrevolusjon i Norge.