En liten guilt-blogg dette, etter at Henning Fjørtoft mildt, men bestemt pekte på at min opprinnelige respons på Twitter på denne ytringen ikke var helt på høyden (jeg tolket det i alle fall slik :-) :
Det hadde han helt rett i, selv om jeg fortsatt synes innlegget sauset sammen en hel del ting som i sum er et lite konstruktivt innlegg i skoledebatten. Men istedenfor å avvise alt ad hominem, skal jeg gå gjennom hele listen av ankepunkter mot (hovedsakelig) skolen. Here goes:
- Det er klart det må være lov å ta i en elev når det trengs.
Det er ikke godt å si hva som ligger i dette, men en middelvei er å si at det innebærer å ta tak i, dra unna, o.l. Generelt tror jeg det kommer bedre ting ut av å "ta i" elever i situasjoner der de trenger det av andre grunner enn disiplinære. Et klapp på skuldra, en fist bump og en hånd å holde i gjør underverker. Å være mer håndfast i andre situasjoner krever mye klokskap. - Det at man ikke stiller krav til elever og ikke forventer noe av dem, er en falsk omsorg.
Helt enig, men hvem er det som ikke gjør det? Fra der jeg sitter kommer kravene tett og tjukt. Og forventninger kommer i alle kanaler - i rikt monn. - All denne elevmedvirkningen, undervisningsevalueringen og egenvurderingen. De har da ikke forutsetninger til å holde på med sånt.
Vel, elever har jo ofte ikke forutsetninger for å løse ligninger, skrive essay eller mange andre av tingene vi krever at de prøver seg på. Medvirkning handler om medbestemmelse - jeg tror ikke de fleste elever opplever at de har plagsomt stor påvirkning på egen skolehverdag. Undervisningsevaluering er en av få kanaler der vi som lærere kan få tilbakemelding på jobben vi gjør. Den evalueringen balanseres selvsagt av et profesjonelt skjønn, egenvurdering, medarbeidersamtaler og eventuell kollegaveiledning eller skolevandring. Og egenvurdering kan det vel være greit å øve seg på - ettersom den skjer i hodet til elevene uansett, mener jeg. - Kan noen forklare hva ansvar for egen læring er for noe?
Det er det mange som kan, blant annet Margreta her. - Høyt læringstrykk er et nytt slagord i norsk videregående skole. Som om noen måtte minne seg selv på at, ja det er kunnskapsformidling lærerne skal holde på med altså, ikke terapi og klientbehandling.
"Høyt læringstrykk" gir ca 3.300 treff på Google. Det er ikke noe fasit på noe som helst, men en pekepinn på at det ikke er lengst oppe på listen over slagord. "Klasseledelse" har til sammenligning 114000 treff og "læringsstiler" (som vi ikke bør minne oss selv på å holde på med) har over 15000. Og om det så er et slagord, er det vel ikke så ille at vi minner hverandre på at dette er viktig? Hva skulle ellers være slagordene våre, om ikke det som det er viktig at vi vektlegger og arbeider mot? - Mangelen på sanksjonsmuligheter for lærere er stor og lammende.
Det er mulig det oppleves slik. Det er en del spillerom i forskriftene, men ofte er lokale føringer langt trangere. Det kan være at verktøykassa burde vært større. Noen etterlyser en fraværgrense, andre vil inndra mobiler, stenge internett, fjerne PCer, låse dørene osv. Mye gjøres allerede, og mange steder har en kommet fram til gode lokale løsninger. - Politikere og skoleledere vil helst ikke bruke ordet disiplin.
Vel, dagens regjeringspartier snakker i alle fall både ofte og varmt om mer disiplin, bl. a her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/skole-og-utdanning/strenge-torbjoern-skolene-oensker-strengere-disiplin/a/23275766/ og her:
https://www.frp.no/hva-vi-mener/skole-og-utdanning - Hvorfor har elever rett på undervisning, samme hvordan de oppfører seg?
Vel, det er nå en gang anledning til å utvise elevere for kortere og lengre perioder. En annen sak er om det er noe vi bør ønske mer av: http://www.nrk.no/vestfold/_-utvisning-i-skolen-bor-forbys-1.11527717 - Man tror at bare ordningene blir bedre, så blir alt så meget bedre. Mens det egentlig alltid handler om enkeltmennesker, som tør, kan og vil.
Denne påstanden blir det vanskelig å ta stilling all den tid den knyttes til et udefinert "man" og like udefinerte "ordninger". Men på generelt grunnlag er det vel gjerne viktig med begge deler? At gode systemer gjør det lettere for enkeltmenneskene å tørre, kunne og ville? Og at hvis en bare baserer seg på gode og dyktige enkeltindivider, er risikoen (for) stor for at det blir store tilfeldigheter og forskjeller. - Ingen ting står på spill i skolen og den norske velferdsstaten, derfor kan folk komme og gå når de vil.
Nok en sveipende generalisering. Dette er kanskje sant for noen, men ikke for de fleste. Mange har drømmer, ambisjoner, håp og ønsker knyttet til skolegangen. Og vil det være mulig å snu på akkurat det og si det samme om det å være lærer? Med fast ansettelse og sterkt oppsigelsesvern - er det noe som står på spill? Og er tanken her at velferdsstaten må bygges ned slik at det er en risiko for å gå grundig på trynet slik at barn og unge tar seg sammen? - Man tror at det å sette grenser er ensbetydende med å være autoritær og voldelig.
Igjen dette "man". Jeg kjenner mange lærere, og ingen av dem har noen gang gitt uttrykk for noe slikt. - Vi er like verdige, uansett hvem vi er og oppfører oss, men vi er forskjellige. En elev er en elev og en voksen er en voksen. De voksne bestemmer. Elevene skal gjøre som de voksne sier.
Det er riktig, men de voksne kan ansvarliggjøre, motivere og involvere ved å invitere til dialog og medbestemmelse innenfor gode rammer. - Hvorfor bryr man seg ikke om de flinke og interesserte elevene også?
Dette er absoutt et poeng (til frodd for "man"). Det er vel litt fordi det er opp til de gode enkeltmenneskene fordi vi ikke har gode nok systemer og ordninger for å fange opp og følge opp enkeltelever. - Er det fordi vi har forkastet vår kristne kulturarv at vi er der vi er i dag?
a) har vi det? b) har alle hatt/fulgt denne arven? c) hva er denne arven? d) er en eventuell sekulsrisering en bevisst/villet prosess slik "forkastet" antyder? e) den kristne kulturarven må slik dette spørsmålet er satt opp dermed få skylden for alt som ikke fungerte tidligere. - I skolen er det ingen som har respekt for læreren, rettighetene til elevene er den nye gud.
Tja. Ingen? Her snakker vi nok om til dels store lokale variasjoner. Og med tanke på de mange som har opplevd ulike typer overgrep fra sine lærere (både med og uten kristen kulturarv), er det ikke sikkert det er så dumt om vi fokuserer litt på rettigheter. Balansen mellom plikter og rettigheter kan vi godt diskutere. - Elevorganisasjonen vil ha lærer-audition. Ja takk, hvis vi får elev-audition også. Nei, selvsagt ikke. Dette er nok en greie som viser hvor skakkjørt det er blitt, under foregivende av å skulle ville lære elevene å bli demokrater og modnes og så videre.
Dette er faktisk et konkret innspill om et konkret forslag. Dette er det mulig å diskutere, selv om enkelte skoler praktiserer en slik ordning uten at det ser ut til å ha knekt verken skolen eller respekten for lærerne. - Hvem var det som slapp datamaskinen og mobilen løs i norske klasserom uten å ha en plan med det?
Initiativet kom fra Kunnskapsdepartementet. I hvilken grad gjennomføring/implementering har vært vellykket, er en lengre og pågående diskusjon. Et mer konstruktivt spørsmål vil være hvordan kan vi få best mulig utbytte av tilgangen på digitale enheter og digital infrastruktur i klasserommet. Men det spørsmålet har noen stilt for lenge siden og mange jobber hardt med å utvikle en klasseromspraksis som forholder seg til at elevene må mestre både læring, arbeid, kommunikasjon osv på digitale arenaer. - Hvor er foreldrene, og når skal noen stille krav til dem?
Godt spørsmål i mange tilfeller (men ikke alltid - mange foreldre er supre støttespillere for skolen). Det vil hjelpe at skolen og foreldrene begynner å snakke klarere sammen. Og så må vi nok erkjenne og forholde oss til at en del foreldre ikke er helt på høyden. - Det norske skoleprosjektet er et gedigent selvbedrag og oppdragelse til uansvarlighet.
Sterk påstand. En mer nyansert tilnærming finner vi her. - Hvorfor skal en elev som ikke oppfører seg som folk, få lov til å være i klasserommet?Dette er det vel to svar på. 1) Mange sendes på gangen (25% i 2010). 2) Det er en avveining mellom fellesskapes behov (ro, beskyttelse osv) og enkeltindividets behov (utestengelse er ikke nødvendigvis det som gir best resultater - ikke alle elever som bryter normer trenger å skjerpe seg). For øvrig - hva er det å oppføre seg som folk?
- Den vanskelige og svake eleven må få en mer passende hjelp, av folk som kan slikt, og ikke for enhver pris være i det samme rom som de andre elevene hele tiden.
"Den vanskelige og svake eleven" er uheldig og kategoriserende språkbruk. Og hva som er passende hjelp i ulike situasjoner, er ikke alltid opplagt. Og mange får faktisk spesialundervisning allerede. - Hvorfor får denne barnepsykologi-devisen om at alt bare skal handle om positiv forsterking, lov til styre oppdragelsen?
Handler dette om skolen eller oppdragelse hjemme? Og hva er det i kontrast til? Straff? Negativ forsterking? Og en skal ikke lete lenge for å finne barn som er oppdratt av alt annet enn positiv forsterking. - Nå er det på tide at lærerne står opp og er stolte over det de kan og gjør!
Godt poeng! Lærere kan med fordel i større grad ta eierskap over sin egen profesjon. Mend et bør skje gjennom presis erfarings- og kunnskapsbasert diskusjon og argumentasjon, ikke lister som denne. - Og lærerorganisasjonene, de må kjempe for mer enn lønn og tariff. Nå står det om læreren, kunnskapen og verdigheten.
Enig! - Politikerne og teknokratene pålegger lærere stadig nye oppgaver uten å tenke på hva det koster av tid og energi. Og den joviale og veloppdragne læreren rister litt oppgitt på hodet, bretter opp ermene og prøver å gjøre så godt hun kan, innenfor de samme tidsrammene. Og jeg tenker: Snart går hun i oppløsning, i sakte film, fordamper og blir borte.
Nok et godt poeng. Det er god grunn til å se nøye på hva skolen er, skal være, organisering, læreplaner osv. Her er Ludvigsen-utvalget i gang. Men jeg mistenker at deres konklusjoner ikke vil falle i smak hos Hagen.
I en større sammenheng går punktene på listen inn i den større pedagogiske, filosofiske og politiske diskusjonen om barneoppdragelse, læring, skole og dannelse. I en ende finner vi dem som ønsker størst mulig frihet for barn til å utvikle seg som frie individer - kall det gjerne liberalisme. I den andre dem som mener at det må stilles tydelige forventninger og krav til barn for at de skal støttes mot en mest mulig positiv utvikling til nytte både for dem selv om samfunnet - konservatisme, om du vil.
Dette er en dikotomi som gjennomsyrer mange samtaler og meningsutvekslinger om skole - og som gjør at mange diskusjoner egentlig er variasjoner over samme tema. Jeg opplever at disse punktene er basert på et tankesett som ligner mest på det andre av de to.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar