torsdag 16. oktober 2014

Lærerhverdag #45: fravær og vurdering

Kunnskapsministeren ble sitert i VG på at han "vil innføre fraværsgrense" i vgs og at han skal "innføre en ny vurderingspraksis". Utdanningsdirektoratet skal på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet utrede begge disse tiltakene, foreslå mulige endringer i lover og forskrifter, og så skal dette behandles i departementet og ut på høring. Hvis ministeren alt har bestemt seg, kan det være greit å få vite det, så slipper vi å bruke like mye tid på høringsrunden som sist. Apropos tidstyver og sånt.

Bakgrunnen for dette initiativet er sikkert sammensatt, selv om det er en god porsjon politikk i det. Noen mulige årsaker:
- frafallet i skolen er for høyt
- mange lektorer i Lektorlaget føler seg presset til å gi karakterer på sviktende grunnlag, i alle fall 758 av dem.
- Isaksen har også "mottatt en klar og tydelig beskjed fra lektorene om at de ønsker at elevenes prestasjon underveis i året må telle når standpunktkarakter skal settes"

I tillegg er det jo ikke fremmed for Høyre å vektlegge karakterer som redskap for måling og beskrivelse av læring.

Uansett snakker vi om flere ulike ting her, egentlig.
1. En del elever er for mye borte fra undervisningen.
2. En del lærere opplever press fra skoleledelsen om å sette standpunktkarakter på elever som de ikke har grunnlag for å sette karakter på.
3. En del lærere ønsker å bruke vurderinger fra en større del av året enn bare dem fra slutten (april-juni) i sluttvurderingen.

Jeg tar for meg disse etter tur.

1. En del elever er for mye borte fra undervisningen. 
Absolutt. En del elever har et altfor høyt fravær, og mange ender med å droppe ut av skolen. Årsakene til dette fraværet varierer veldig, som enhver kontaktlærer vil kunne fortelle om. Noen går gjennom alvorlige personlige utfordringer, langt større enn ungdommer burde trenge å bære. Andre drar til Syden helt etter eget forgodtbefinnende selv om de allerede har et fryktelig høyt fravær. Elever med høyt fravær er derfor en svært sammensatt gruppe. For noen er det å være på skolen redningen, andre må bort en periode for å komme på beina igjen. Noen vet ikke sitt eget beste, andre opplever at skolen ikke ivaretar dem verken faglig eller menneskelig.

Forslaget om fraværstak har en del implikasjoner.
1. Det vil synliggjøre at en del av samfunnskontrakten mellom samfunnet/skolen og eleven er at samfunnet betaler (mye) for at elevene skal få et godt undervisningstilbud, og at elevene i bytte plikte å møte opp.
2. Det signaliserer at oppmøte til undervisning ikke er frivillig.
3. Det signaliserer at inntil x% fravær er tillatt/forventet.
4. Det kan få en del elever til å redusere fraværet.
5. Det kan få en del elever til å øke fraværet.
6. Det kan gi skoler konkret hjemmel for å frata elever standpunktkarakter/vitnemål.
7. Det bør forplikte skolene til å oppfylle undervisningsplikten sin.

Et fraværstak er slik et tveegget sverd, men det kan potensielt øke tilstedeværelsen i timer noe. Det er et grep som flytter nåla litt fra elevrettigheter til elevansvar, men det er også et grep som kan gjøre skolen mer kompromissløs. Og fortsatt kan det jo tenkes at det er et og annet å hente på å gjøre skolen mer relevant og hensiktsmessig, blant annet ved å slanke læreplanene kraftig. Der har du tidstyv.

Et annet mulig tiltak er å gjøre vurderinger fra en stor del av året tellende i sluttvurderingen, slik at elever ikke kan spekulere i å dukke opp kun på vurderinger, men ikke i ordinær undervisning. Dette kommer jeg tilbake til i punkt 3.

2. En del lærere opplever press fra skoleledelsen om å sette standpunktkarakter på elever som de ikke har grunnlag for å sette karakter på.
Dette høres jo svært spesielt up, og setter jo disse skolelederne i et svært lite fordelaktig lys. I den grad dette er en utløsende faktor for grep fra Kunnskapsdepartementets side, bør jo grepene handle om helt andre ting enn fraværsgrenser og endringer i vurderingsforskriften.

3. En del lærere ønsker å bruke vurderinger fra en større del av året enn bare dem fra slutten (april-juni) i sluttvurderingen
Dette kan ha flere begrunnelser:
a) å bruke vurderinger fra hele året gir et riktigere bilde av elevens kompetanse
b) å bruke vurderinger fra hele året bidrar til at elevene lærer mer
c) å bruke vurderinger fra hele året tvinger/motiverer elever til økt deltakelse og innsats

Å gjøre et slikt grep i en eller annen form betyr imidlertig ikke, som VG skriver, at Isaksen "innfører underveis-vurdering" - jeg krysser fingrene for at det er VGs ord, og ikke Isaksens. Underveisvurdering finnes i høyeste grad i dagens forskrift - faktisk har den delen dobbelt så mange paragrafer som den om sluttvurdering.

I dagens forskrift skilles det mellom formativ vurdering/underveisvurdering (vurdering for læring) og summativ vurdering/sluttvurdering (vurdeirng av læring). Det første skal skje i læringeprosessen for å støtte elevene i arbeidet med å øke sin kompetanse. Det andre skal skje når læringsperioden er avsluttet og eleven skal vise sin sluttkompetanse.

a) Ideen bak skillet mellom underveis og slutt, er at læring handler om prøving og feiling, utprøving og ny læring, før forståelse og kompetanse gradvis øker. I dette perspektivet er ikke kompetanse vist tidlig i læringsperioden relevant for kompetansen som vises senere. Med andre ord: sviktende forståelse av algebra i oktober er lite relevant hvis eleven forstår det godt i mai. Og full score på en gloseprøve i november hjelper lite hvis eleven ikke forstår de samme ordene i juni.

Slik sett gir ikke vurderinger fra hele året helt rettferdig. Samtidig er det slik at mange fag avslutter undervisningen i en del kompetansemål tidligere i året enn de siste par månedene. Et eksempel er fordypningsoppgaven i norsk, som det er vanskelig å gjennomføre mer enn en gang. Det lar seg heller ikke alltid gjøre å vurdere et tilstrekkelig bredt utvalg av kompetansemål mot slutten. Derfor er det kanskje nødvendig å endre forskriften slik at en kan bruke et bredere grunnlag?

Vel, forskriften åpner allerede for dette: "Sluttvurderinga skal gi informasjon om kompetansen til eleven, lærlingen og lærekandidaten ved avslutninga av opplæringa i fag i læreplanverket" men "kunnskap om elevens, lærlingens og lærekandidatens utvikling i fag [...] gjennom undervegsvurdering gir læraren grunnlag for å fastsetje standpunktkarakter i fag..." Det er altså anledning til å bruke kompetanse som eleven har vist gjennom året som del av grunnlaget. Vi finner dessuten: Det er ikke noe forbud mot periodisering/bolkeundervisning, men dersom dette gjøres må det tenkes gjennom hvordan hovedområder som blir avsluttet på et tidlig tidspunkt, skal vurderes i forbindelse med fastsettelsen av standpunktkarakteren. Ved slutten av opplæringen har eleven kunnskap om de ulike delene av faget og vil kunne mestre utfordringer i faget som helhet og se sammenhenger på tvers av hovedområdene. Dette kan ha betydning for elevens kompetanse i hovedområder som ble avsluttet på et tidligere tidspunkt. (http://www.udir.no/Regelverk/Rundskriv/20101/Udir-1-2010-Individuell-vurdering/III-Sluttvurdering-/).

b) Argumentet om at regelmessig vurdering gir mer læring er lite kontroversielt. Vi vet at læringsrettet testing, altså testing som bidrar til å gi elev og lærer økt innsikt i egen læring, kan gi økt læringsutbytte. Det er da også dette som gir grunnlag for det som ble kalt underviesvurdering over. Å gjøre flere av disse vurderingene tellende, er imidlertid mer tvilsomt positivt. Det er flere årsaker til det, her er to av dem:

For det første er forskningen ganske entydig på at karakterer ofte vil gi et dårligere, ikke bedre, fokus på læring. Dette har jeg skrevet mye om her, særlig siste halvdel. Se også denne. Nå er det ikke gitt at flere tellende vurderinger underveis er ensbetydende med flere vurderinger med karakter, men jeg tror sjansen er ganske stor for det.

For det andre gir flere tellende vurderinger et midre tydelig skille mellom øving og prestasjon. Det blir mindre ro rundt læringssituasjonen fordi elevene vil måtte ha fokus på en jevn strøm av viktige vurderingssituasjoner i alle fag. Det var slik det var før, og som det har vært jobbet mye med å endre de siste årene. Prøve- og eksamensangst er et kjent fenomen, og ungdom er rikelig stresset som det er. Læring handler om utforsking, prøving, feiling, og strukturert øving. Tellende prøver gir skippertak, øving til prøvene går på bekostning av langsiktig arbeid i fagene.

c) Punktet om at flere tellende prøver gjennom året vil virke skjerpende på elevene, kan sikkert ha noe for seg. Om det virker motiverende eller skremmende, er en annen sak. Det er imidlertid altså ikke noe i veien for å siganlisere til elevene at vist kompetanse underveis i året, teller positivt senere (men at det er kompetansen de har til slutt som er viktigst). Å gjøre dette til systematikk og regler, virker imidlertid mindre vellykket.

Noen vil som sagt bli mer stresset av stadige prøver.
Noen vil oppleve at de mister mulighetene til å gjøre det bra, fordi de mislykkes underveis.
Noen vil unngå å prøve på vanskelige (og kanskje utviklende oppgaver) fordi de kan trygge inn noe enkelt istedenfor å risikere å mislykkes med noe vanskelig.
Noen vil bli inspirert til økt innsats.
Noen vil bruke veldig mye tid på sprenglesing til vurderinger.
Noen vil slutte på skolen fordi presset blir så stort.
Noen vil presse læreren til å gi bedre halvårsvurdering enn det er grunnlag for, fordi en firer da kan ødelegge muligheten for en sekser i standpunkt.
Noen vil lære mindre fordi de fikk mindre ro til å øve og prøve uten press
Osv.

Både fraværstak og flere formelt tellende vurderinger virker derfor som grep som mest av alt forskyver makt i skolen fra elevene til skolen. Effekten av dem er veldig usikre, og grepet med en endret vurderingsforskrift vil slå beina under mye av det gode, forskningsbaserte arbeidet som er gjort med Vurdering for Læring de siste årene, og som nå ser ut til virkelig å få gjennomslag. At skoleledere presser sine lærere (på grunn av press ovenfra om resultater) er i alle fall en svært merkverdig grunn til å gjøre grep med lover og forskrifter - jeg ville heller sett på mekanismene som fører til slikt uhørt press.

Om jeg får lov til å komme med et forslag til statsråd og departement, for å gjøre noe med frafallet, fraværet og tidstyveriet i skolen, måtte det være dette: Sett læreplanene i fagene på en kraftig slankekur, slik at lærere og elever får tid til å jobbe med innhold istedefor å skulle rekke over mål. Overdimensjonerte læreplaner gjør det uråd å drive god sluttvurdering, arbeidskrevende å gi god underveisvurdering og uoversiktlig å være elev. En elev skal forholde seg til sin egen utvikling i 25+ kompetansemål i ca 10+ fag - altså omkring 300 kompetansemål, med tilhørende grader av måloppnåelse, hvert år. Jeg oppfordrer alle i posisjon til å gjøre noe med læreplanen til å sette seg 300 mål for det kommende året, og så holde styr på hvordan utviklingen er i dem, arbeide med forbedring i alle og samtidig beholde litt entusiasme for jobben sin.

Det er 25 mål for norsk etter 4. klasse. 25. Det gjør at de to som er avgjørende ikke bare for norsk, men også for livslang læring og faglig mestring i nesten alle fag, drukner:

  • lese tekster av ulike typer på bokmål og nynorsk med sammenheng og forståelse
  • bruke et egnet ordforråd til å samtale om faglige emner, fortelle om egne erfaringer og uttrykke egne meninger
Hvis alle elever i Norge går ut av 4. klasse med høy måloppnåelse i de to målene, eller godt kartlagt og utstyrt med gode strategier for å håndtere lesevansker, vil ganske en stor prosent av frafallet i norsk skole være løst.

1 kommentar:

  1. Godt innlegg. Læreplanene bør slankes. De få målene som blir igjen, bør dessuten rangeres/vektes. Slik situasjonen er nå, er det ikke rart at eksamen styrer veldig. Alternativet, å behandle andre læreplanmål enn skriving som likeverdige med målene om skriving, er verre. Dessverre er dette likevel et valg mellom to onder: eliteprega tåkeprat om nasjonal dannelse vs skolestil

    SvarSlett