Jeg har lyst til å slå et slag for et tiltak for utvikling av drømmelæreren som koster litt tid, men ikke så mye annet. Det heter "tid til systematisk egenutvikling". Innlegget fra bloggen Improving Teaching nedenfor tar for seg dette med utgangspunkt i boka Better av legen Atul Gawande (som også skrev "The Checklist manifesto" - her er et Ted-foredrag om hva sjekklister fører til innen kirurgi - se fra 12:45 og utover - overse at lærere ikke er kirurger, at skoler ikke er operasjonsstuer og at elever ikke er pasienter med sykdommer - kanskje det er mulig å se noen andre interessante paralleller?).
HVA KAN LÆRERE LÆRE AV LEGER?
Atul Gawandes Bedre som modell for å forbedre undervisningen.
(Delvis oversatt fra CC-lisensierte http://improvingteaching.co.uk/2014/01/19/what-can-teachers-really-learn-from-doctors-atul-gawandes-better-as-a-model-for-improving-teaching/)Atul Gawande reflekterer i boken Better over hvordan legeprofesjonen på ulike måter søker etter å videreutvikle sin felles praksis. Gawande bryter store prestasjoner ned i tre elementer: flid, gjøre det rette og utøvelse. Slik de presenteres i boken kan de like godt modellere læreres profesjonsutøvelse som legers.
Nådeløs egenvurdering
Gawande viser en imponerende vilje til å undersøke sin egen atferd, suksess og fiasko. I kapittelet om håndhygiene undersøker han hindrene som gjør ideell praksis vanskeligere enn det kan høres ut, og delvis vellykkede tiltak som bare ga midlertidige resultater. Gawande tilbringer tid med smittevernteamet på sitt eget sykehus. Mens han gjør det, tar han deres perspektiv og beskriver leger som årsaker til overføring av sykdom:
Yokoe påpekte at tre av de åtte rommene hadde klare, gule varselskilt om pasienter med MRSA eller VRE. Først da forsto jeg at vi var i etasjen til en av mine egne pasienter. Et av disse skiltene hang på døra hans ....
"Inntil det øyeblikket, da jeg sto og så på skiltet på døren hans, hadde det ikke falt meg inn at jeg kunne ha gitt ham at infeksjonen. Men sannheten er at det kan jeg. En av oss gjorde det i alle fall."
Denne evnen til å inspisere det han gjør gjennom andres øyne kan være en modell som enhver lærer kan overta. Bare hensynsløs introspeksjon som dette kan avsløre begrensningene i egen praksis, verdier og overbevisninger, og effekten de har på vårt arbeid .
Etikkbaserte handlinger
Det kan være lett (og betryggende) å se på leger som fagfolk opplært til en gitt standard, og å se medisin som en vitenskapelig og teknisk profesjon. Gawande påpeker imidlertid viktigheten av hver leges skjønn og samvittighet i sin yrkesutøvelse. Når Gawande vurderer om det skal innføres en anstand til rommet ved kontroll av kvinnelige pasienter, hvor mye legene bør ha i lønn eller om leger skal delta ved eller bidra i henrettelser, ser Gawande på spørsmål som ikke har enkle svar, men som er avhengige av legenes egne konklusjoner om hva som er rett. Når bør leger slutte å kjempe? De kan gi opp en pasient som kan overleve, og de kan fortsette å behandle en pasient som ikke har noe reelt håp. Reglene leger skal vurdere ut fra blir fort for uklare til å gi klare svar:
Når det kommer til stykket kan ingen retningslinjer fortelle oss hva vi har og ikke har makt over. I møte med usikkerhet, er det klokest å prøve for lange, å ikke gi opp. Men du må være forberedt på å kjenne igjen når den innsatsen blir til skade.Gawandes åpne, ærlige refleksjoner viser hvordan han vektlegger å vurdere spørsmål om handlingene sine nøye, og å analysere egne feil i håp om å gjøre det som er best. Slik jeg ser det, innebærer handlingene våre hver dag på skolen individuelle svar på en rekke etiske spørsmål, selv om vi sjelden har/tar oss tid til å vurdere handlingene. Hvem vi hjelper (og dermed, hvem vi ignorerer) til enhver tid, er et etisk spørsmål vi ikke alltid kan svare godt på. [...] Gawande modeller vurderingene av sine egne handlinger og deres konsekvenser på en måte som jeg tror vi gjør klokt i å etterligne.
På en måte er oppgaven vår å "alltid kjempe". Men vår kamp er ikke alltid til å gjøre mer. Det er å gjøre det som er rett for pasientene våre, selv om hva som er rett ikke alltid er åpenbart.
Konstant forbedring
Gawandes ønske om å forbedre sitt eget arbeid skinner gjennom hver side i boken og han beskriver hvordan hele legeprofesjonen kan gjøre det samme. Han fokuserer på å forbedre bruken av eksisterende kunnskap beste praksis grundig og universelt som et hovedvirkemiddel for å bli bedre. Jeg har lenge trodd at de fleste lærere er i besittelse av nesten alt de trenger å vite om hvordan klasserommet skal fungere. Framgang, hevder Gawande, kommer ikke ved å vente på mer forskning eller nye endringsmandater, men ved å etterstrebe våre egne prinsipper om nådeløs selv-forbedring og videreutvikling av egen praksis.
Hvordan kan jeg bli bedre?
Gawande tilbyr i etterordet en liste over handlinger han mener hjelper oss til å bli "positive avvikere" og som jeg tror gjelder i like stor grad for lærere:
- Still et uventet spørsmål
- Ikke klag
- Tell noe (spørsmål pr time, minutter lærer snakker, tid brukt på vurdering osv)
- Skriv noe
- Forandre noe/deg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar