Dette har jeg vært innom før, men dette er et eksempel fra samfunnsfag. Elevene får bruke alle hjelpemidler (inkludert kommunikasjon) unntatt på to deloppgaver. Det gjør det mulig å finne svar på konkrete detaljer, ev spørre en medelev, men det er såpass mye å gjøre at dette i praksis vil begrense seg. Elevene som har oversikt over fagstoff og har brukt tiden i timene godt, vil ha gode forutsetninger for å gjøre det godt. De som baserer seg på å måtte slå opp mye, rekker ikke alt.
For å unngå dårlig kildebruk, er alle oppgavene knyttet til noe konkret - et sitat, en tekst, en graf, en tabell eller en påstand. Slik blir det "umulig" å klippe og lime - det er da også selvsagt ikke lov.
Hver oppgave er utstyrt med en beskrivelse av et godt svar og en omtrentlig tidsangivelse for å signalisere omtrent hva som forventes og å sende elevene i rett retning. Slik er det forståelsen av målene som blir vurdert, ikke evnen til å dekode mer eller mindre krypriske oppgavetekster. Jeg tvinges også til å tenke nøye gjennom på forhånd hva jeg faktisk er ute etter i svaret. Flere ganger ender jeg med å forkaste oppgaver eller å justere dem, etter å ha sett at de er upresise eller måler feil kompetanse når jeg skal beskrive et godt svar.
Når forutsetningene er slik, er det mulig å gjøre kompetansemålene mer relevante også i vurderingssammenheng. Vurderingen blir mer virkelighetsvær og kan i større grad gjøres mer kompleks. Slik opplever jeg at jeg i større grad kan vurdere den reelle forståelsen, ikke bare hukommelse.
Det finnes sikkert andre måter å få til dette på, men denne synes jeg fungerer godt. Det er selvsagt fritt fram å bruke hele eller deler av oppgavene for den som måtte ha lyst til det. Hvis du har tanker om denne prøveformen eller innspill til hvordan spørsmålene kan forbedres, er det flott om du fyrer av noen ord i kommentarfeltet under.
