kart og terreng

Det er fortsatt lengre mellom innleggene enn jeg egentlig hadde tenkt, men det blir vel. Det er såpass spennende å lese (og kommentere) alt det glupe andre har å komme med at jeg aldri kommer helt i hakk med å skrive selv. Jeg har brukt mye tid på edublogger og D&B i det siste og har vært og skal på en god del kurs ut over vården. Det er veldig mye spennende som skjer, og jeg har tidvis problemer med å se vegen videre. På den ene siden har jeg det daglige arbeidet i klasserommene som på rusler og går hver dag og bærer i seg sine mange små og store utfordringer. Samtidig prøver mange å spenne opp et stort lerret som er like spennende og inspirerende som det er avskrekkende. Av og til er det vanskelig å holde fokus. Det er liten tvil om at det må skje en del endringer, men når og hvordan er mindre opplagt. Til det er rammebetingelsene for sprikende:
- mye godt tankegods peker i retning av at vi må satse på å bygge opp elevenes digitale kompetanse.
- læreplanene søker å utvide kompetansebegrepet for å fange opp noen av disse nye trendene
- vi møtes med krav om (i praksis) administrative oppgaver som kontakt- og faglærere som spiser mye tid
- klassene er i mange tilfeller for store
- eksamen er den store prøvesteinen ved endt kurs, men klarar i liten grad å åpne for nytenkning. Jeg vil lære elevene at tekstarbeid er en prosess som gjerne innebærer samarbeid og meningsutveksling, i tillegg til en sunn bruk av kilder. Eksamne i norsk er en 5 timers skriveøkt i et åndelig vakuum: you are alone.
- grasrotbevegelser ønsker seg samarbeid, men møter motstand blant annet fra Lærerforbundet - forstå det den som kan.
- elevenes ansvar for å følge opp privilegiet det er å motta gratis utdanning, overføres ukritisk til lærerne - som om det er for vår skyld at de er der.
Vegen blir visst til mens man går, heter det, men tidvis er det ikke helt opplagt å finne vegen gjennom tett vilniss med et kart som bare dekker noen meter framover til enhver tid.