Det som er skjedd i Oslo og på Utøya er totalt og ubeskrivelig meningsløst. Det gjør vondt å se, lese og høre. Jag kan ikke forestille meg hvor ubeskrivelig mye smerte som er blitt påført svært mange mennesker. Jeg håper de som er rammet får all mulig hjelp til å kjempe seg gjennom sorg, smerte og savn. Jeg håper også at alle som er blitt kladblodig myrdet, ikke har mistet livet uten at det får andre følger enn at morderen blir straffet.
Retorikken om Norge etter de grusomme terrorangrepene går høyt nå, kort tid etter. Mye klokt blir sagt fra mange hold, og det er spesiell grunn til å la seg imponere og berøre av at så mange av dem som er blitt direkte rammet klarer å møte denne ynkelige ugjerningen med et positivt budskap: vi skal ikke la oss knekke. Viljen til å besvare terror med mer av det terroristen ønsket å kvele, er overveldende både i sosiale og tradisjonelle medier. Fantastiske eksempler på varme, omsorg, medmenneskelighet og spontan empati har dukket opp i en rekke ulike sammenhenger, både fra politikere, hjelpemannskaper, familie, venner og fremmede.
Det ser så langt ut til at vi i stor grad klarer å leve opp til mantraet: "kaldt hode, varmt hjerte". Jeg har likevel lyst til å advare mot å tro at vi kan slå oss til ro med at dette ser ut til å styrke oss som samfunn. Det er nemlig nå det begynner. Når landesorgen etter hvert legger seg mens den personlige fortsetter. Når rettssaken mot ABB etter hvert dukker opp. Når politikken returnerer til hverdagen. Når små ting igjen blir ubegripelig store. Hva vil vi om et år eller to svare på disse spørsmålene?
Vil nordmenn litt etter litt begynne å godta økt overvåkning for å få økt sikkerhet?
Vil vi klare å opprettholde en balansert retorikk i dagene og månedene som kommer?
Vil politikere gradvis trekke seg ut av potensielt truende sammenhenger av frykt for aksjoner?
Vil vi åpne eller lukke debatten om multikulturalisme?
Vil frykten for nye angrep etter hvert endre vår måte å omgås hverandre på?
Vil mediene klare å møte utfordringen det er å forholde seg kritisk og nyansert til ekstremistiske påstander og argumenter?
Vil nordmenn fortsette å ta demokratiet for gitt og la den gradvis dalende fremmøteprosenten ved valg fortsette?
Vil vi som enkeltindivider og som samfunn ta opp hanske og gå i rette med ubehagelige synepunkter, eller fortsetter vi å begrave dem i marginale nettforum og subkulturer eller la dem ligge og syde i form av hverdagsrasisme og forskjellsbehandling?
Vil demokratiet vise seg tilliten verdig ved at makten tilbakeføres til Stortinget?
Husker vi ofrene og det de sto for best eller ABB og hans forskrudde tanker?
Jeg håper Norge forandres - til det bedre. Det krever stor og vedvarende innsats i tiden som kommer. Gå ekstremister i møte med kunnskap og argumenter. Meld deg inn i et politisk parti istedenfor å klage over at ingen hører på deg. Bruk stemmeretten. Ta vare på dine nærmeste og andre du kan hjelpe. Vær raus. Velg medier som skriver klokt om vesentlige ting. Skaff deg kunnskap om det du synes er truende. Vær bevisst på hvordan du omtaler andre.
Det har ofrene fortjent.
Fred over deres minne.
