Lærerhverdag #6 - forventninger

Bilde: D'Arcy Norman - CC - BY

Hvilke forventninger har vi til elevene? Og har vi de samme forventningene til alle elevene? Forskning (Rosenthal, R., & Jacobs, L. (1968). Pygmalion in the classroom. (som jeg snublet over via Twitter)) og (må jeg vel ærlig innrømme) egen erfaring viser at vi som lærere danner oss ulike forventninger til elevenes faglige prestasjoner og så forholder oss til elevene basert på disse forventningene. Dette skjer nok både bevisst og ubevisst, og jeg mistenker at vi lager oss slike forventnigner selv om vi prøver å unngå det. Forskning fra Harvard viser at vi ubevisst kategoriserer mennesker ved førsteinntrykk raskere enn hjerne er i stand til å innhente og vurdere relevante data:

Though snap judgments get no respect, they are not so much a bad habit as a fact of life. Our first impressions register far too quickly for any nuanced weighing of data: “Within less than a second, using facial features, people make what are called ‘spontaneous trait inferences,’” says Amy Cuddy. (http://harvardmagazine.com/2010/11/the-psyche-on-automatic)

Jeg tror altså dette er tilfelle også i forholdet mellom lærere og elever. Vi gjør oss opp meninger om elevenes ulike evner og muligheter både ubevisst og over tid ut fra observasjon. På mange måter er det jo til og med noe vi etterstreber - å finne frem til en enkeltes nivå og tilpasse undervisningen deretter.

Problemet er jo at forventninger om ulike presatsjoner manifester seg i ord og ikke minst handling. Robert J. Marzano mener at

Students quickly recognize this differential treatment and begin to act in accordance with the expectations that the treatment implies. (Educational Leadership)

Denne ulike behandlingen manifesterer seg i tonefall, ordbruk, kroppsspråk og dette er vi neppe klar over. Selvfølgelig klarer vi ikke å stenge ute det faktum at vi på pauserommet fem minutter før undervisningsøkta har snakket med kollegaer om hvor vanskelig eller lite engasjert en elev er. Så profesjonelle tror jeg ikke noen klarer å være. Geir Maribu er inne på noe av det samme når han sprø seg om ikke relasjonen mellom elev og lærer i elevstyrt undervisning påvirker lærerens vurdering av elevene.

Så hvis vi tar for gitt at våre forventninger til elevene påvirker hvordan de presterer og vi er villige til å innrømme at vi ikke har full kontroll over signalene vi sender til elevene, kan det hende at vi må erkjenne at det er grunnlag for å reflektere over hvordan vi møter elevene i klasserommet. Marzano peker på fire viktige skritt på vegen til å stille høye forventnigner til alle elever:
1. Identifiser elevene du har lavere forventninger til.
2. Identifiser eventuelle likheter mellom disse elevene (har de felles karakteristika som gjør at du oppfatter at de har lavere potensial; kjønn, sosial bakgrunn, klær, språkbruk osv)
3. Identifiser hvordan du møter disse elevene
4. Endre adferd slik at alle møtes likt og opplever høye forventninger

Jeg er ikke sikker på at vi skal sette alle lærere på et slikt firepunkts kurs, men jeg tror vi alle kan gjøre lurt i å ta en ærlig runde med oss selv for å reflektere over om vi kanskje ikke alltid signaliserer høye forventninger til alle elevene våre. Kanskje skal vi sette opp et videokamera i en time eller to for å studere oss selv - eller invitere inn en kollega for å observere. Eller kanskje vi skal spørre elevene selv. Vi ber dem evaluere seg selv, klassemiljøet, læringssituasjonen og kanskje også vår undervisning. Men spør vi dem de viktige spørsmålene?
- føler du deg sett? opplever du at jeg har tro på deg? synes du at du får vist hva du kan? hvilke tanker tror du jeg gjør meg om deg? Kanskje de interessante svarene kommer da?

Lærerhverdag #5 - vurdering av innsats?

Søndag formiddag gikk med til å diskutere vurdering på Twitter. Ikkeno' merkelig med den setningen. Utgangspunktet var en artikkel i Aftenposten der det ble problematisert at innsats ikke teller med i vurderingen i fag og at det fører til at "det eneste som betyr noe, er formaliserte tester og prøver". Kirsti Slettevoll korrigerte betimelig dette på Twitter: "Det er kompetansemålene som er grunnlag for karaktersetting". Dette er viktig, for det at innsasts i seg selv ikke teller i sluttvurderingen betyr ikke av prøver og tester er alt som betyr noe. Det er fullt mulig å legge opp til vurderingssituasjoner som krever jevn innsats av elevene; mappevurdering, logg, prosjekter osv.

Bilde: Yish CC-BY-NC-SA

Henning Fjørtoft ilte til og kom med betimelige poengteringer: "Alle gyldige bevisformer for kompetanse teller, men antall håndsopprekninger/svar osv. er ikke gyldig bevis for kompetanse" og "Viktig at #vurdering skjer på mange måter, ikke bare prøver pga validitet i vurderingen". Altså: innsats i seg selv (om det enn kan være både ønskelig, hyggelig og positivt) er ikke noe mål på faglig kompetanse. Du kan være en røver i matte uten å rekke opp hånda en eneste gang. Er man da en dårligere eller dårligere matematiker enn en med middels evner og stor innsats? Skal den aktive 4-eren og den inaktive 6-eren møtes på samme karakter?

Det store spørsmålet er hva innsats egentlig er et mål på. Trynefaktor? Motivasjon? Personlighet? Læringsstil? Vilje? Og ikke minst: hvordan vi måler det? Hva slags innsats er synlig? Hva slags innsats legger læreren merke til? Hvordan skiller vi aktiv deltakelse fra markeringsbehov? (Edit: Jeg ser i etterkant at Henning Lund skriver godt om dette på bloggen sin). Faktum er at Kunnskapsløftet setter et vanntett skott mellom innsats målt etter uklare kriterier og fagkarakteren. Dårlig innsats skal gi utslag på karakteren i orden og adferd i form av anmerkninger for manglende deltakelse i timene, manglende innleveringer osv.

Diskusjonen under Aftenpostens artikkel viser at dette spørsmålet er egnet til å lokke fram mye rart fra både nåtidige og tidligere lærere og elever. Den avslører misforståelser, motvilje, dårlig praksis og feiltolkinger. Kulturjournalist Joachim Lund i Aftenposten går så langt som å si at fjerningen av innsats som komponent i vurderingen er "å rendyrke en brutal vinnerkultur". Han ønsker seg lærere som "verdsetter hederlig innsats, gode holdninger, real oppførsel og fellesskapstenkning". Men er det virkelig vurderingen av innsats som har ivaretatt dette?

Her er mitt problem:
- hvis frykten for dårlig karakter er årsaken til innsats i form av håndsopprekning og lekselesing - hva slags læring er det?
- hvis vi må holde fagkarakteren som gissel for å skape (tilsynelatende) faglig engasjement - hva sier det om undervisningen?
- hvis elevene får sitte på FaceTube hele timene - hva sier det om klasseledelsen?
- hvis elevene kan lese seg opp til prøven kvelden før og likevel gjøre det bra - hva sier det om oppgavene?

Hvis man mener at innsats/motivasjon osv er viktige faktorer å få kartlagt, må man komme på banen med tydelige krav og kriterier. En mulig løsning er å innføre en egen vurdering i dette på tvers av fagene (som orden/oppførsel) der alle faglærerne kommer med sin vurdering - da slipper man mye av trynefaktor-problematikken, samtidig som en får synliggjort arbeidsinnsats.
Men det viktigste er likevel følgende:
- å skape læringssituasjoner som gjør det interessant og attraktivt å følge med og bidra
- å lage vurderingssituasjoner som krever aktiv deltakelse og faglig innsats over tid for å vise kompetanse
- å lage vurderingssituasjoner som krever refleksjon og vurderingsevne, ikke bare gjengivelse av fakta

Det vi ønsker oss er elever med ekte engasjement som involverer seg aktivt i egen læringsprosess ut fra vitebegjærlighet. Som Leif er jeg ikke flink nok til å lage rammer for at alle elevene skal komme dit. Men jeg tror ikke gjeninnføringen av et ullent innsats-begrep er vegen å gå. Det er derimot hardt arbeid for å involvere elevene, gi dem reell innflytelse innenfor tydelige rammer og å hjelpe dem å gjøre læringen relevant for seg selv.

Lærerhverdag #4 - å gjøre stas på elevene

I dag arrangerte jeg og en kollega kortfilmfestival i en dobbeltøkt før lunsj som avslutning på kortfilm-prosjektet vi har hatt gående de siste ukene. Vi tok på oss finstasen og tok imot elevene i auditoriet med Mozell i stettglass, musikk og dempet belysning. I tillegg inviterte vi andre skuelystne til å være sammen med oss. Deretter ønsket vi velkommen "Oscers-style" før vi viste filmene en etter en, med en kort (positiv) uttalelse fra juyen mellom hver film. Til slutt organiserte vi en enkel avstemming for å dele ut publikumsprisen og delte ut pris for beste adaptasjon og juryens ærespris - den gyldne nynorskordliste :-)

Det var stor stemning og jeg tror alle syntes det var stas at vi gjorde litt ut av visningen av filmene. I alle fall hadde alle gjort veldig godt arbeid. Flere av filmene holdt svært høy kvalitet og alle var forseggjorte og interessante. Som vanlig var det lyden de fleste hadde slitt mest med å få klar nok, men både virkemiddelbruk, skuespill og filming vare virkelig en fryd for norsklærerøyet.

Alt i alt ble det en veldig hyggelig seanse - med svært enkle midler. Jeg tror elevene setter stor pris på at vi gjør stas på dem og viser i handling at vi setter pris på at de gjør godt arbeid. I alle fall gjør ikke jeg det ofte nok. Det er en form for undervegsvurdering det også - og kanskje en som når bedre inn enn alskens forseggjorte framovermeldinger.

Så spørsmålet er: hvordan kan vi vise dette med enkle grep i skolehverdagen? Forslag?

Lærerhverdag #3 - karakterløs læring

Dette året prøver jeg ut en (for meg) svær annerledes måte å strukturere læringen på. Vi baserer oss nesten utelukkende på elevdrevet læring, metarefleksjon og egenvurdering. Vi holder på med gruppearbeid med fritt valg av metode (men avklart mål), rollespill, diskusjoner, dramatisering og bruk av digitale verktøy. Elevene får kun veiledning og fremovermeldinger, og karakterene får de stor innflytelse på selv - de må de begrunne selv ut fra omforente kriterier og kjennetegn, samt veiledning og undervegsvurdering. Læringen er i størst mulig grad prosessbasert og målstyrt. Full tilgang på alle hjelpemidler er en selvfølge. Opplegget handler (tror jeg) lite om meg og mye om ansvar og meningsfulle/utfordrende oppgaver. Vi bruker tid på og gjør stas på læringsproduktene og bruker tid på felles og individuell refleksjon over læringsutbyttet.
Jeg har opplevd dette som svært spennende og lærerikt. Læringsøktene er mer inspirerende og jeg har hatt inntrykk av at elevene også har gått til verket med større glede enn før. Det var derfor med glede jeg kunne lese dette ut av evalueringen de ga:

Vi lærer når ting blir lagt fram på en spennende og interressant måte, og vi må tenke litt nytt om ting. Det er også viktig å forstå hvorfor vi lærer det vi lærer, slik at det ikke føles meningsløst. 

Vi diskuterer og snakker mye om forskjellige temaer, enn at vi har mange prøver hvor vi pugger og glemmer. Vi får komme med innspill og våre meninger


Vi får mer innblikk i sakene uten å åpne læreboka. Dette er ganske utrolig.

Vi har ikke åpnet boka, men lært mer enn vanlig

Slike tilbakemeldinger gjør meg lykkelig, glad og stolt - ikke på egne, men på elevenes vegner. Dette er ikke en evaluering av meg, men av dem selv og deres læring.

Lærerhverdag #2 - lekser

I ulike sammenhenger har jeg det siste året blitt utfordret på å tenke gjennom mitt forhold til lekser. Resultatet er at jeg så å si ikke bruker lekser i vanlig forstand lenger. Muligens er det ettergivenhet, men jeg vil likevel hevde at det er gode grunner til å revurdere lekser (i alle fall i mine fag). Jeg opplever at det er relativt få elever som får et utbytte av lekselesing som står i forhold til tiden de har brukt (unntatt de som ikke gjør lekser, da). Det kan være flere grunner til dette: leksene er gitt litt tilfeldig, elevene har for dårlig studieteknikk, leksene oppleves lite motiverende, elevene prioriterer dem ned (til fordel for f.eks. større prøver) eller at leksene ikke forklares godt nok. Jeg mener at eventuelle lekser bør møte tre kriterier:
a) de bør være motiverende
b) de bør utvide læringssituasjonen i klasserommet
c) de bør utnytte muligheter vi ikke har i klasserommet

a) kan løses ved å gi elevene mulighet til selv å velge hvordan de vil nå målet med arbeidet.
b) leksene bør motivere for og forberede til neste undervisningsøkt, samt sette i gang tanker om formålet med leæringsarbeidet. En mulighet er å spille inn en kort videosekvens eller se en youtube-film - dette tar kort tid, men kan være svært effektivt.
c) oppgavene bør utnytte de uformelle læringsarenaene de tar del i utenfor skolen og/eller legge til rette for selvstendig arbeid med kilder eller innsamling av opplysninger.

Hvordan bruker du lekser? Hva fungerer godt? Er det forskjeller mellom fag? Er kriteriene mine urealistiske?