I etterkant av årest skriftlige eksamen med påfølgende sensur, har jeg lyst til å kommentere en del forhold - og tilby noen forslag - helt gratis:-)
1 Oppgavene elevene får er i mange tilfeller ikke tydelige nok. Det er et tankekors når man i sensoveiledningen stiller krav til besvarelsen som ikke fremgår entydig fra oppgaveteksten (mer om dette her). At elever som leverer gode besvarelser får 2 eller endog stryker på grunn av at de ikke har forstått hva de som har laget oppgavene er ute etter, er lite rimelig.
Åpne formuleringer av typen "ta utgangspunkt i" er i utgangspunktet svært åpne, men kravet som stilles i etterkant er gjerne mer konkret. Enten må man godta alle rimelige tolkninger, eller så må man bli tydeligere.
Burde ikke elevene egentlig få (deler av) sensorveiledningen? Der står de reelle vurderingskriteriene, det de skal måles etter.
2 Besvarelsene som sensorene får, er merket med skolens navn. Jeg forstår ikke hvorfor det er nødvendig, og det skaper uheldige muligheter:
Case 1: En av mine slektninger går på en skole som jeg har fått i oppgave å sensurere.
Case 2: En lokal konkurrerende skole ligger i bunken min.
Case 3: En skole der faglæreren er en god venn av meg, ligger i bunken min.
Her finnes det flere muligheter, og samtlige ville vært unngått hvis skolene ble anonymisert vha et nummer. Ettersom en funksjonene til sentralt gitt skriftlig eksamen er å være en nøytral vurdering av sluttkompetanse, burde en gjøre så mye som mulig for å unngå nettopp det. Selvfølgelig kan en si at dette må vi stole på at sensorene forholder seg profesjonelt til, men det virker unødvendig å ha muligheten en gang.
3 PAS var latterlig tregt i år. Det burde være unødvendig. Selv om mange skal inn i samme system på kort tid, burde det være mulig å få på plass et system som ikke kollapset på sensurdagen. Jeg regner med at noen er på den saken.
4 Betal bedre. En såpass stor ekstrajobb midt oppe i muntligperioden, karaktersetting osv er krevende. Det går også med to døgn til sensorskolering og fellessensur (=6 timer for- og etterarbeid???).
fredag 25. juni 2010
fredag 7. mai 2010
POST NKUL
NKUL 2010 (livereferat her) hadde fokus på sosiale medier i utdanning og læring og kunne skilte med en rekke sentrale foredragsholdere og et rikt utvalg tilbydere av hardware og software på utstillingsplass og i sesjoner. Som vanlig er NKUL lagt opp med en god del luft mellom programpostene, slik at det er godt med "fjestid"; networking, diskusjon, besøk av stands osv. Dette synes jeg er en styrke, for mange andre konferanser kjører tettere program.
Fortsatt er konferanser innen denne sjangeren preget av at de fleste ledd i utdannings-Norge trår vannet i møtet med de store endringene som delvis har skjedd, men som framfor alt ligger foran oss. Som flere kommenterte på Twitter mot slutten av konferansen preges mange innlegg (både på NKUL og ellers) av en tilsynelatende presis diagnose, mens vegen videre fortsatt synes relativt tåkelagt. Det skorter verken på visjonene eller onelinerne, men det konkrete, gjennomførbare og systematiske er fortsatt totalt sett anekdotisk av natur (selv om det i mange sammenhenger (bl.a. Dei gode døma, Kongsbergkonferansen, Rikt, http://ikthovs0910.blogspot.com/ ) gjøres godt arbeid for å løfte frem gode eksempler).
Det er nok av propper i systemet. Eksamensordningen, uklare læreplaner, copyright-lover, tradisjonen, infrastruktur og mangel på bred endringsvilje er bare noen av hindringene som står mellom oss og en ny skolehverdag tilpasset nye realiteter. Her og der ser vi imidlertid viktig og spennende nybrottsarbeid som ser ut til å være en farbar veg, noe vi fikk flere eksempler på på NKUL.
Jeg har lyst til å løfte fram noen momenter jeg tror blir viktige i det videre arbeidet mot velfungerende IKT-klasserom og -metodikk. Alt dette er sikkert sagt og tenkt før, men jeg føler at jeg ser konturene av en "pakke" som vil fungere godt.
Enkelt, ikke sant? Vel, mulig i alle fall. Jeg tot det aller viktigste er å komme i gang, å komme videre, å fortsette å dele og vise fram, å bygge opp og videreutvikle. Bare slik kan vi vise at PCer i klasserommet er en ressurs, ikke en trussel og distraksjon. At deling og samarbeid i nettverk gir gode resultater. At skolen kan være en relevant arena for kunnskapsformidling også i en digital verden og at elevenes kompetanse kan utnyttes til læring også i skolen. It's time.
Innspill mottas med takk - bør lista konkretiseres? Bør noe bort/legges til?
Fortsatt er konferanser innen denne sjangeren preget av at de fleste ledd i utdannings-Norge trår vannet i møtet med de store endringene som delvis har skjedd, men som framfor alt ligger foran oss. Som flere kommenterte på Twitter mot slutten av konferansen preges mange innlegg (både på NKUL og ellers) av en tilsynelatende presis diagnose, mens vegen videre fortsatt synes relativt tåkelagt. Det skorter verken på visjonene eller onelinerne, men det konkrete, gjennomførbare og systematiske er fortsatt totalt sett anekdotisk av natur (selv om det i mange sammenhenger (bl.a. Dei gode døma, Kongsbergkonferansen, Rikt, http://ikthovs0910.blogspot.com/ ) gjøres godt arbeid for å løfte frem gode eksempler).
Det er nok av propper i systemet. Eksamensordningen, uklare læreplaner, copyright-lover, tradisjonen, infrastruktur og mangel på bred endringsvilje er bare noen av hindringene som står mellom oss og en ny skolehverdag tilpasset nye realiteter. Her og der ser vi imidlertid viktig og spennende nybrottsarbeid som ser ut til å være en farbar veg, noe vi fikk flere eksempler på på NKUL.
Jeg har lyst til å løfte fram noen momenter jeg tror blir viktige i det videre arbeidet mot velfungerende IKT-klasserom og -metodikk. Alt dette er sikkert sagt og tenkt før, men jeg føler at jeg ser konturene av en "pakke" som vil fungere godt.
- Arbeidsformer: samarbeid, variasjon, deling, avklarte roller og bevissthet om læringsprosessen.
- Samarbeid, delingskultur og læring i alle ledd: i klasserommet, på lærerrommet og på nett.
- Relevans: skape relevans gjennom involvering, medbestemmelse, tilrettelegging og motivasjon.
- Fokus på mål: ansvarliggjøre elevene på bevisste metodevalg og ansvar for måloppnåelse (i økt/periode)
- Vurdering: fokus på vurdering for læring, ikke sluttvurdering. Tydelige mål og kriterier for måloppnåelse, helst utarbeidet i fellesskap. Åpenhet i arb.prosessen skaper bedre muligheter for ulike former for vurdering.
- Skaperglede: lage kunnskapsprodukter elevene kan være stolte av og ønsker å vise fram.
- Digital kompetanse: forståelse for og ferdigheter innen det å bruke IKT til læring, produksjon, formidling og samarbeid.
- Mestring: "Alle skal med" - gi elevene flere mestringsopplevelser og forsikre om forståelse tidlig i prosessen.
- Kartlegging: tidligst mulig kartlegge hva som trigger elevens læring og vedvarende interesse.
- Tilpasning: Legge til rette for ulike veger til målet, tilpasset ulike læringsstiler.
- Åpne klasserom: åpne klasserommet mot nærmiljø, næringsliv, andre klasser, andre skoler og andre land.
- Teknologi: God og reflektert bruk av IKT med god opplæring i og gjennomført bruk av en begrenset pakke verktøy (lagring, deling, produksjon, presentasjon, samarbeid)
- Kildebruk og -bevissthet: Konsekvent, tverrfaglig fokus på redelig omgang med og gode vurderinger av kilder.
- Lekser: færre men mer relevante lekser som følges opp/bygges videre på.
- Kompetanseheving: bevisst, målrettet arbeid med utvikling av ferdigheter og forståelse blant elever og lærere basert på minstekrav.
- Evaluering: Martin kommenterte behovet for systematisk evaluering og forbedring - det burde selvsagt vært med! (Takk!)
Enkelt, ikke sant? Vel, mulig i alle fall. Jeg tot det aller viktigste er å komme i gang, å komme videre, å fortsette å dele og vise fram, å bygge opp og videreutvikle. Bare slik kan vi vise at PCer i klasserommet er en ressurs, ikke en trussel og distraksjon. At deling og samarbeid i nettverk gir gode resultater. At skolen kan være en relevant arena for kunnskapsformidling også i en digital verden og at elevenes kompetanse kan utnyttes til læring også i skolen. It's time.
Innspill mottas med takk - bør lista konkretiseres? Bør noe bort/legges til?
torsdag 29. april 2010
Onenote for kontaktlærere
Som mange andre synes jeg Microsofts OneNote er en lite kraftpakke av et program. Etter at jeg begynte å bruke det (takket være @ghveem og @turboluth), har jeg fort oppdaget at det har mange nyttige bruksområder for meg som lærer. I denne omgang vil jeg vise hvordan det kan brukes av kontaktlærere for dokumentasjon og administrasjon. Som kontaktlærer er det mye en skal holde styr på - adresser, karakterer, uttalelser fra faglærere, ev. søknad om/innvilgelse av tilretteleggingstiltak og info om/notater fra kontaktsamtaler.
OneNote er et effektivt verktøy for å holde orden på alt dette. Jeg kommer til å ta det for gitt at du som leser dette har en viss kjennskap til OneNote, men jeg håper også andre kan ha nytte av det.
Først oppretter jeg en notatblokk som jeg kaller Kontaktelever 09/10. Deretter oppretter jeg en inndeling for hver elev, med elevens navn. Da har jeg en "mappe" på hver elev.
I den første elevens mappe begynner jeg så å lage sider. Her vil sikkert den enkelte ha ulike behov, men dette kan jo være et eksempel.
Når du er fornøyd med sidene du har laget, kopierer du disse til de andre elevene (merk den øverste, klikk den nederste mens du holder inne shift-tasten) + Ctrl C + Ctrl V når du har neste elev/inndeling åpen. (Helst skulle det vært mulig å kopiere hele inndelinger for å gjøre det enda mer effektivt, men det ser det ikke ut til å være mulig å gjøre.)
I disse mappene kan en enkelt samle all relevant info om eleven:
- skrive inn notater fra, ev gjøre lydopptak av elevsamtaler (tips fra @ghveem)
- sette inn elevens timeplan
- lime inn skjermbilder av fravær/karakterer
- lime inn elev/foresattes adresseinfo
- skrive ned læringsmål/-avtaler man inngår med eleven
- lime inn faglæreres kommentarer om eleven
- gjøre egne opptak med evalueringer/vurderinger (for å slippe å skrive)
- legge/scanne inn søknader/brev/fraværsdokumentasjon etc.
I tillegg kan man dele inndelingen (eller hele notatblokka) ved samarbeid med f.eks. spes.ped/rådgiver eller hvis ny lærer tar over en eller flere elever.
OneNote er et effektivt verktøy for å holde orden på alt dette. Jeg kommer til å ta det for gitt at du som leser dette har en viss kjennskap til OneNote, men jeg håper også andre kan ha nytte av det.
Først oppretter jeg en notatblokk som jeg kaller Kontaktelever 09/10. Deretter oppretter jeg en inndeling for hver elev, med elevens navn. Da har jeg en "mappe" på hver elev.
Når du er fornøyd med sidene du har laget, kopierer du disse til de andre elevene (merk den øverste, klikk den nederste mens du holder inne shift-tasten) + Ctrl C + Ctrl V når du har neste elev/inndeling åpen. (Helst skulle det vært mulig å kopiere hele inndelinger for å gjøre det enda mer effektivt, men det ser det ikke ut til å være mulig å gjøre.)
I disse mappene kan en enkelt samle all relevant info om eleven:
- skrive inn notater fra, ev gjøre lydopptak av elevsamtaler (tips fra @ghveem)
- sette inn elevens timeplan
- lime inn skjermbilder av fravær/karakterer
- lime inn elev/foresattes adresseinfo
- skrive ned læringsmål/-avtaler man inngår med eleven
- lime inn faglæreres kommentarer om eleven
- gjøre egne opptak med evalueringer/vurderinger (for å slippe å skrive)
- legge/scanne inn søknader/brev/fraværsdokumentasjon etc.
I tillegg kan man dele inndelingen (eller hele notatblokka) ved samarbeid med f.eks. spes.ped/rådgiver eller hvis ny lærer tar over en eller flere elever.
onsdag 24. mars 2010
Vurdering av noe
I etterkant av LNUs landskonferanse, en diskusjon i etterkant av Henning Fjørtofts kurs på jobben min og tanker jeg har gjort meg om vurdering av tekster, fikk jeg lyst til å skrive noen ord om (primært) skjønnlitterære og sammensatte tekster. Hvordan skal vi vurdere disse. Vi har selvsagt den verktøykassa vi alltid har hatt: hva sise og hvordan sies det? I tillegg har vi den vanskelig beskrivbare komponenten som er sakens kjerne: magefølelesen - om teksten fungerer - om teksten berører/engasjerer - noe.
Det er gode grunner til å stille spørsmål ved om dette er noe som bør med i vurderingen - han det operasjonaliseres? Kan det bli objektivt? Er det rimelig å forvente at elevene kan forholde seg til slik taus kunnskap? Kan det læres bort? Fra et vurderingsståsted vil det være gunstig å unngå det slik at vi kan holde oss til det observerbare, objektive og beskrivelige. Er sjangertrekkene der? Er det brukt virkemidler? Svarer eleven på oppgaven? Er grammatikken slik vi ønsker? Det er nok å ta tak i og beherske.
Men er det ikke reduktivt å definere tekst som en gruppe konkrete elementer som skal settes sammen som lego? Er ikke det å utelate kanskje den viktigste kvaliteten ved en tekst - om den kommuniserer godt? Om den berører, engasjerer, aktiviserer, motiverer, ryster eller irriterer? Det er ikke vanskelig å se for seg tekster der alle komponentene er på plass, men som likevel ikke er gode. Og motsatt: gnistrende gode tekster som bryter med alt vi forventer. Bør ikke denne dimensjonen med? Og kan den i så fall gjøres til en objektiv størrelse?
Kan det være at vi må leve med at kreative tekster i skolen måles etter kvaliteter og kompetanser som ikke lar seg rubrisere eller beskrive på noen meningsfull måte? Går det an å få en god karakter hvis du skriver korrekte tekster - men uten nerve? Jeg erkjenner gjerne at jeg ofte mangler ord i møte med elever som har skrevet tekster: joda, det er mye bra der, faktisk lite å sette fingeren på, men likevel -. Noe mangler. En glød, en nerve, en intensitet, et engasjement. Noe. For en vil tekstens pathos være ypperlig, for en annen kvalmende. Er pathos kvantifiserbart?
Noen er fortellere, formidlere, andre i mindre grad. Hvis denne dimensjonen av tekster skal vurderes, har jeg vanskelig for å se noen veg til objektiv vurdering. Det er ikke mulig å få alle til å enes om hvilken bok som er årets, tiårets eller hundreårets beste. Og enda verre er det å beskrive presist hva som gjør at Don Quixote er bedre enn Prosessen eller at Askildsen skriver bedre noveller enn Lønn. Noe er det. Men hva?
Tanker, anyone?
Det er gode grunner til å stille spørsmål ved om dette er noe som bør med i vurderingen - han det operasjonaliseres? Kan det bli objektivt? Er det rimelig å forvente at elevene kan forholde seg til slik taus kunnskap? Kan det læres bort? Fra et vurderingsståsted vil det være gunstig å unngå det slik at vi kan holde oss til det observerbare, objektive og beskrivelige. Er sjangertrekkene der? Er det brukt virkemidler? Svarer eleven på oppgaven? Er grammatikken slik vi ønsker? Det er nok å ta tak i og beherske.
Men er det ikke reduktivt å definere tekst som en gruppe konkrete elementer som skal settes sammen som lego? Er ikke det å utelate kanskje den viktigste kvaliteten ved en tekst - om den kommuniserer godt? Om den berører, engasjerer, aktiviserer, motiverer, ryster eller irriterer? Det er ikke vanskelig å se for seg tekster der alle komponentene er på plass, men som likevel ikke er gode. Og motsatt: gnistrende gode tekster som bryter med alt vi forventer. Bør ikke denne dimensjonen med? Og kan den i så fall gjøres til en objektiv størrelse?
Kan det være at vi må leve med at kreative tekster i skolen måles etter kvaliteter og kompetanser som ikke lar seg rubrisere eller beskrive på noen meningsfull måte? Går det an å få en god karakter hvis du skriver korrekte tekster - men uten nerve? Jeg erkjenner gjerne at jeg ofte mangler ord i møte med elever som har skrevet tekster: joda, det er mye bra der, faktisk lite å sette fingeren på, men likevel -. Noe mangler. En glød, en nerve, en intensitet, et engasjement. Noe. For en vil tekstens pathos være ypperlig, for en annen kvalmende. Er pathos kvantifiserbart?
Noen er fortellere, formidlere, andre i mindre grad. Hvis denne dimensjonen av tekster skal vurderes, har jeg vanskelig for å se noen veg til objektiv vurdering. Det er ikke mulig å få alle til å enes om hvilken bok som er årets, tiårets eller hundreårets beste. Og enda verre er det å beskrive presist hva som gjør at Don Quixote er bedre enn Prosessen eller at Askildsen skriver bedre noveller enn Lønn. Noe er det. Men hva?
Tanker, anyone?
fredag 13. november 2009
Skolen i digital utvikling 09, dag 2
Først: (nesten) fullt referat fra konferansen finner du her. Det er en pdf av fellesreferatet forfattet av flere med Etherpad. I tillegg er det mange gode kommentarer på twitter her. Det burde sikkert vært ryddet opp litt i det for å gjøre det mer leservennlig, men den jobber er like morsom som å rydde opp etter en fest.
Noen kulepunkt fra dag 2:
Noen ytteligere refleksjoner.
Visjonene kræsjer ofte med skolehverdagen. Med tidspress, dokumentasjons og vurderingskrav etc føles digitale løft kanskje for tunge. Konkret. Målrettet. Lsve skuldre. Tett veiledning.
Mangel på kaosstrategier. Det vi har gjort før er kjent, og man vet hva man skal gjø-re hvis noe ikke stemmer. Feilkildene i digitale opplegg er ofte ukjente og løsningene ikke like automatisert. Det gjør det sårbart. Infrastruktur må strømlinjeformes og kompetanse må opp.
Og litt til som jeg kommer tilbake til :-)
Noen kulepunkt fra dag 2:
- Det finnes mange flinke elever - på konferansen så/hørte vi flere. Veldig bra, men en spør seg hvor representative de er.
- Til tross for at det ikke alltid virker sånn, er vi tross alt ikke kommet så galt av gårde i Norge sammenlignet med mange land.
- The art of listening, learning and sharing er kjernen i web 2.0 - mange muligheter hvis man vil se dem.
- Ledelsen avgjørende for endring: (konkrete mål, handling, oppfølging, evaluering/læring).
- Prosjektarbeid krevende, forutsetter tydelig ledelse og å ta elvene på alvor
- Feil oftere for å lykkes raskere
- Alt elevene er interessert i kan brukes for å skape relevans.
Noen ytteligere refleksjoner.
Visjonene kræsjer ofte med skolehverdagen. Med tidspress, dokumentasjons og vurderingskrav etc føles digitale løft kanskje for tunge. Konkret. Målrettet. Lsve skuldre. Tett veiledning.
Mangel på kaosstrategier. Det vi har gjort før er kjent, og man vet hva man skal gjø-re hvis noe ikke stemmer. Feilkildene i digitale opplegg er ofte ukjente og løsningene ikke like automatisert. Det gjør det sårbart. Infrastruktur må strømlinjeformes og kompetanse må opp.
Og litt til som jeg kommer tilbake til :-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)