Eksamen i hovedmål, for å være nøyaktig.
I år hadde jeg ingen avgangselever og føler derfor at jeg har et relativt avslappet forhold til resultater. Dermed vil følgende observasjoner i minimal grad handle om sårhet eller stolthet på vegne av meg selv eller elevene mine. De er også basert på at min vurdering er "bedre" enn sensuren. Men når flere lærere uavhengig av hvarandre kommer til samme konklusjoner, og spriket mellom sensur og standpunkt (viser det seg) er betydelig, tror jeg at det er grunnlag for noen påstander.
Skriftlig eksamen i hovedmål er noe alle skal gjennom, det er en slags "fasit" på 12 års morsmålsopplæring og svært styrende for undervisning og vurdering gjennom videregående skole. Jeg har sett på resultatene på skolen generelt og konkrete besvarelser spesielt og er faktisk sjokkert over hvor liten sammenheng det er mellom prestasjoner og karakterer i em del tilfeller. Meget gode tekster får lave karakterer, mens dårlige tekster gjør det bedre. I konkrete tilfeller kan tekster som etter min mening burde fått mellom 5 og 6 havner på 3, mens tekster som kanskje kvalifiserer til 2 gis 4. Det virker som sensorer har veldig ulike utgangspunkt for vurdering - for noen er språkføring veldig viktig, for andre nesten uvesentlig. For noen er sjanger avgjørende, mens andre slipper gjennom tekster som knapt kan plasseres i noen sjanger. Kildebruk fortsetter å være bortimot fraværende i de aller fleste tekster, uten at det ser ut til å bety all verdens. Når en åpner for bruk av alle kilder, bør vel krav om god og etterrettelig kildebruk være en naturlig konsekvens?
Sensorveiledningen, vurderingsveiledningen og veiledningsteksten elevene får til hver oppgave burde vel bidra til både bedre resultater og jevnere bedømming? La oss for eksempel se på veiledningsteksten elevene og sensorene fikk til oppgave 1 våren 2012 (min utheving):
Du skal skrive om både form og innhold i de to vedleggene, men du kan velge
hvordan du vil strukturere svaret ditt. For å vise god kompetanse bør du
sammenlikne teksten og maleriet på en presis og oversiktlig måte og bruke
eventuelle kilder relevant og selvstendig.
Veiledningen er altså:
Skriv om både for og innhold (avgjørende - men for hva? Å stå? God måloppnåelse?).
Presist og oversiktlig sammenligning er lurt, men ikke avgjørende for en god tekst (hva er alternativet?)
Kilder er ikke nødvendig. Og bruker du det, er "relevant og selvstendig" (hva nå enn det er) et "bør"-krav.
Er dette egentlig til hjelp for eleven? Eller sensor?
Her er et klipp fra vurderingsskjemaet sensorene brukte:
Hva er forskjellen på "tematisk sammenheng" og "klar tematisk sammenheng"? Hva er forskjellen på "bruke bredt register av språklige virkemidler", "bruke språklige virkemidler" og "bruke noen enkle språklige virkemidler"?
Jevnt over er karakterene lave. Kanskje er det fordi elevene kan velge oppgaver som:
Bruk to eller flere av vedleggene, og skriv et essay der du reflekterer over de tankene om
kjærlighet som kommer til uttrykk i tekstene. Lag overskrift selv.
Skal dette vise noe som ligner elevens samlede kompetanse etter 12 år? Og hjelpen elevene får, er:
Det skal komme tydelig fram at de vedleggene du velger, er grunnlaget for
refleksjonene dine. For å vise god kompetanse bør du gi essayet klare
sjangertrekk.
Det er lite motiverende å holde på med norskfaget når eksamen er så tilfeldig som den er. Oppgaver og veiledning er sikkert laget i beste mening og sensorene gjør sikkert sitt beste for å gi en rettferdig vurdering av elevenes besvarelser, men resultatet er ikke presist nok. Slik sett er det pussig at motviljen er så stor til å endre vurderingsformen.
Kan 200 besvarelser på tre uker (på toppen av ordinært arbeid) med middels god betaling, bidra til at lesningen ikke alltid er god nok? Hva skjer hvis en sensor har 3 og en 5? Lett å møtes på midten? Eller diskuteres besvarelsen grundig? Sensorkurset er frivillig. Det er mange faktorer her som ikke er vanskelige å forstå eller til og med begrunne, men summen blir en sensur som for ofte slår feil ut.
Jeg vil for øvrig også gjenta ønsket fra 2010:
Besvarelsene som sensorene får, er merket med skolens navn. Jeg forstår ikke hvorfor det er nødvendig, og det skaper uheldige muligheter:
Case 1: En av mine slektninger går på en skole som jeg har fått i oppgave å sensurere. Case 2: En lokal konkurrerende skole ligger i bunken min.Case 3: En skole der faglæreren er en god venn av meg, ligger i bunken min.
Her finnes det flere muligheter, og samtlige ville vært unngått hvis skolene ble anonymisert vha et nummer. Ettersom en funksjonene til sentralt gitt skriftlig eksamen er å være en nøytral vurdering av sluttkompetanse, burde en gjøre så mye som mulig for å unngå faktorer som truer det. Selvfølgelig kan en si at vi må stole på at sensorene forholder seg profesjonelt til dette, men det virker unødvendig at de skal trenge å gjøre det.
Et lite spørsmål til slutt:
Er det virkelig slik at norske ungdommer har høyere kompetanse i engelsk enn i norsk (tatt i betraktning, selvsagt, at målene er ulike)? Men likevel?
 |
| Skoleporten |
Er det klart nok hvilken norskkompetanse elever skal ha etter å ha gjennomført vgs? Er vi enige om hva vi skal bedømme? Ser vi etter reell skrivekompetanse? Vil vi ha elever som er klare for å studere eller undervise i norsk eller elever som er forberedt på et liv som lesende og skrivende?